Atomvåpenfri sone

Atomvåpenfrie soner fører til avspenning ved at regionene tar tydelig avstand fra atomvåpen og trusler om bruk av disse. Ved å være fri fra dette minsker risikoen for at land skaffe atomvåpen. Således er atomvåpenfrie soner en viktig del av ikke-spredning.

Atomvåpenfrie soner kan opprettes av grupper med stater som utgjør hele kontinenter eller andre større geografiske områder, men også av enslige stater eller mindre grupper av stater. Alle betydningsfulle militære stater i regionen bør delta, og det bør finnes et fungerende kontrollsystem. De landene som har sluttet seg til en  atomvåpenfri sone har verken lov til å produsere, prøvesprenge, lagre eller skaffe atomvåpen. De får heller ikke ha atomvåpen utplassert på eget territorium, uavhengig av om det gjelder egne eller andre staters atomvåpen.

De fem offisielle atomvåpenstatene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina oppmuntres til å forplikte seg til å respektere områders ønske om å være en sone fri for atomvåpen, samt ikke å bruke eller å true med å bruke atomvåpen mot disse områdene. Atomvåpenstatene har håndtert dette ulikt og iblant reservert seg retten til å kunne bruke atomvåpen mot land i regioner ved gitte omstendigheter. For eksempel skrev USA under på protokollen for en atomvåpenfri sone i Afrika i april i 1996, men landet erklærte at det forbeholdt seg retten å svare med alle mulige midler, hvilket kan innebære bruk av atomvåpen som motsvar på et angrep med kjemiske eller biologiske våpen fra et land i en slik sone.

Ingen av atomvåpenstatene har skrevet under protokollen for en atomvåpenfri sone i Sørøst Asia fordi de er urolige for at det skal begrense retten deres til å bevege seg fritt med fartøyene sine og fly i internasjonalt farvann og luftrom. Atomvåpenstatene har som prinsipp å ikke offentliggjøre om det finnes atomvåpen ombord på farkostene sine.

Atomvåpenfrie soner i dag

2000px-Nwfz.svg

Idag finnes det flere områder i verden som er atomvåpenfrie soner: Latinamerika og Karibien, sørlige Stillehavet, Sørøst-Asia, Mongolia, Sentral-Asia og Afrika. Per dags dato omfatter de atomvåpenfrie sonene mer enn 50% av jordens landareal (99% av dette er på den sørlige halvkule) og 119 av verdens 195 selvstendige stater. 1,9 milliarder mennesker bor i disse sonene.

Enslige stater som har utropt seg som atomvåpenfrie soner er Østerrike (1999) og Mongolia (2000). Juridisk sett fungerer disse énstatssonene ikke helt på samme måte som en avtale om en atomvåpenfri sone. Mongolia ønsker å oppnå internasjonal status som énstatssone fri fra atomvåpen og har i en viss grad fått internasjonal støtte for dette. Østerrike har ikke søkt om status som en atomvåpenfri sone internasjonalt, men har skrevet i sin lovgivning at landet skal være fritt for atomvåpen.

Andre liknende nasjonale initiativer finnes også. New Zealand forbyr fremmede fartøy og/eller fly som blir drevet av kjernekraft eller transporterer atomvåpen fra å entre landets farvann og fra å lande på landets territorium. Filippinene har foretatt en endring i grunnloven ved å skrive inn sin tilhørighet til en atomvåpenfri sone. I januar 1992 skrev Sør-Korea og Nord-Korea under en felles erklæring om å holde den koreanske halvøya fri for atomvåpen. I denne avtalen gikk landene med på å ikke prøvesprenge, fremstille, produsere, ta imot, eie, lagre, utplassere eller bruke atomvåpen; å ikke eie anlegg for prosessering av plutonium eller anriking av uran; og om å bruke kjernekraft utelukkende til fredelige formål.

Erklæringen har ikke trådt i kraft ettersom ingen av statene har levd opp til sine løfter om å etablere et bilateralt inspeksjonsprogram som skulle kontrollere kjerneteknologisk utvikling i begge statene. I 2003 trakk Nord-Korea seg ut av Ikkespredningsavtalen og prøvesprengte sitt første atomvåpen i 2006.

Utfordringer og problemer

Etablering av atomvåpenfrie soner er et stort framskritt i arbeidet for å oppnå en verden fri for atomvåpen, men det gjenstår mange utfordringer. En av disse er å få alle landene innenfor et område til å ratifisere avtalen og dens protokoller.  Å finne et system for å kontrollere at alle land etterlever avtalen er en annen utfordring. Et spørsmål som det råder uklarhet omkring, er hvorvidt atomvåpen skal kunne transporteres gjennom atomvåpenfri soner, eksempelvis via luften eller havet. Medlemsstatene i Tlatelolco-avtalene for Latinamerika og Karibien diskuterer for eksempel om atomvåpenstater kan tillates å transportere atomvåpen gjennom sonen.

Atomvåpenfri sone i Midtøsten

Å etablere en atomvåpenfri sone i Midtøsten er et omdiskutert tema i internasjonale nedrustningsfora. En fredskonferanse i Madrid i 1991 la grunnlag for en multinasjonal mekanisme som skulle jobbe for et atomvåpenfritt Midtøsten. Siden 1974 har FNs generalforsamling hvert år vedtatt en resolusjon om en atomvåpenfrisone i Midtøsten, men enn så lenge har forslaget ikke blitt til virkelighet. Med atomvåpen i Israel, usikkerhet omkring Irans urananrikingsaktiviteter, den arabiske våren, krigen i Syria og den langvarige konflikten mellom Israel og Palestina burde det ligge i alle lands interesse å gjøre at for å unngå at atomvåpenopprustning for fotfeste i regionen.

En forutsetning for å kunne begynne forhandlinger om en atomvåpenfri sone i Midtøsten er at Israel setter sine kjernekraftanlegg under IAEAs kontrollmekanismer. Under tilsynskonferansen til ikke-spredningsavtalen i  2010 kom man fram til enighet om at det innen utgangen av 2012 skulle holdes en konferanse om en sone fri for masseødleggelsesvåpen i Midtøsten. Finland påtok seg arbeidet med å koordinere dette, men hittil har denne konferansen ikke blitt en realitet.

Et atomvåpenfritt Europa

Tanken på en, eller flere, atomvåpenfrie soner i Europa nevnes iblant, men det har enda ikke skjedd. I Europa er både Storbritannia og Frankrike offisielle atomvåpenstater med egne atomvåpen. Amerikanske atomvåpen er utplassert i Belgia, Italia, Nederland, Tyskland og Tyrkia. I dag (desember 2019) finnes det ikke noe initiativ som ser ut til å føre noe sted i den retningen. Tvert i mot oppgraderer USA disse taktiske atomvåpnene til å bli målsøkende.

Sist oppdatert: 19.12.19