Prøvestansavtalene

Det finnes to avtaler som regulerer atomvåpenprøvesprengninger. Den første er den delvise prøvestansavtalen (PTBT) og den andre er den fullstendige prøvestansavtalen (CTBT). Mens PTBT forbyr prøvesprengninger i atmosfæren, under vannet og i rommet så forbyr CTBT prøvesprengninger over og under jorda, under vannet, i rommet samt prøvesprengninger med fredelige formål. CTBT har enda ikke trådt i kraft, men stans av prøvesprengninger av atomvåpen aksepteres av alle atomvåpenstatene, bortsett fra Nordkorea.

Den delvise prøvesprengningsavtalen (PTBT)

Man innså tidlig de potensielle risikoene ved prøvesprengning og allerede i 1958 ble det forsøkt å få i stand en avtale for å regulere prøvesprengninger. USA og Storbritannia lovet å gjøre et ettårig langt opphold (moratorium) i prøvesprengningene sine, hvilket Sovjetunionen noen dager senere også sluttet seg til. Oppholdet tok slutt i 1961 på grunn av politiske spenninger og den militære utviklingen. Sovjetunionen gjennomtok sine prøvesprengninger, etterfulgt av USA.

Rundt om i verden begynte mennesker å innse risikoen for radioaktiv stråling fra de atmosfæriske prøvesprengningen og økte presset på atomvåpenstatene for å gjøre noe med problemet. I 1963 forhandlet Sovjetunionen, USA og Storbritannia fram den delvise prøvesprengningsavtalen (PTBT) som forbød atomvåpenpøvesprengninger i atmosfæren, i rommet og under vann. Frankrike og Kina gikk ikke med på avtalen.

Problemet med PTBT var at den ikke forbød underjordiske prøvesprengninger og utvikling av nye typer av atomvåpen. Selv underjordiske sprengninger kan være årsak til at radioaktivitet spres. PTBT regulerer heller ikke redusering av de atomvåpenarsenalene som finnes i verden. Faktumet er at atomvåpenstatene økte takten på prøvesprengningene sine etter 1963 og atomvåpenarsenalene ble mellom 1963 og 1970 fordoblet.

Den fullstendige prøvstansavtalen (CTBT)

For å begrense mulighetene for nyutvikling av atomvåpen og motvirke risikoen for at nye stater produserte og skaffet seg atomvåpen så man et behov for en sterkere avtale enn PTBT. I 1996 vedtok FN den fullstendige prøvstansavtalen (Comprehensive Test Ban Treaty – CTBT) som fremforhandlet i Nedrustningskonferansen i Genève.

Den fullstendige prøvestansavtalen forbyr alle atomvåpensprengninger uavhengig av om de skjer over eller under jorda, under vann eller i ytre rom. Til og med såkalte atomvåpensprengninger med fredelig formål forbys gjennom CTBT, men atomvåpentester med andre metoder forbys ikke.

For å trå i kraft og bli en del av internasjonal lov må CTBT undertegnes og ratifiseres av alle de 44 landene i verden som har atomreaktorer. I dag (oktober 2014) har tre av disse landene: India, Pakistan og Nordkorea, ikke undertegnet avtalen, mens ytterligere åtte (Kina, Nord-Korea, Egypt, India, Iran, Israel, Pakistan, USA) ikke har ratifisert den. Til sammen har 183 av verdens ca 195 land undertegnes avtalen og 163 land har ratifisert den. I påvente av at avtalen skal trå i kraft har atomvåpenstatene uttalt at de skal opprettholde moratoriet (oppholdet) av prøvespreninger. Dette moratoriet har blitt aksepter av alle atomvåpenstater utenom Nord-Korea.

På tilsynskonferansen til ikke-spredningsavtalen i 2000 ble det bestemt at det ikke skal gjennomføres prøvesprengninger i påvente av at prøvestansavtalen fra 1996 skal trå i kraft, et prinsipp som til og med India og Pakistan ser ut til å ha sluttet seg til selv om de ikke er en del av ikke-spredningsavtalen.

CTBT er et viktig steg for ikke-spredning av atomvåpen, ettersom avtalen i prinsippet hindrer utviklingen av nye atomvåpen. Avtalen bidrar også til å hemme det kvalitative kappløpet, hvor atomvåpenstatene ikke øker sine arsenaler i antall, men derimot i funksjon og kapasitet. CTBT forbyr ikke forskning omkring atomvåpen, men det er vanskelig å utvikle nye atomvåpen uten å prøvesprenge.

Comprehensive Test Ban Treaty Organisation (CTBTO)

For å kontrollere at avtalen blir etterlevd fra medlemslandenes side etablerte avtalen en organisasjon: Comprehensive Test Ban Treaty Organisation (CTBTO). En forberedende kommisjon i organisasjonen jobber for å legge til rette for at avtalen skal trå i kraft så snart som mulig, og for at det globale overvåkingssystemet IMS skal fungere problemfritt når avtalen også blir en del av internasjonal lovgivning.

Den forberedende kommisjonen bruker ca. 80% av all sin tid på å skape et internasjonalt kontrollsystem for å håndheve avtalen. Kontrollsystemet består av IMS og av inspeksjoner med korte notiser om de kjerneteknologiske anleggene og tillitskapende tiltak mellom statene.

IMS har flere hundre overvåkingsstasjoner og flere laboratorier rundt om i verden som kontrollerer om land utfører prøvesprengninger. Med hjelp av seismologiske måleinstrument, hydroakustikk og infralys skal man kunne kontrollere under jorden, under vann og i atmosfæren. Laboratoriene har moderne teknikk som kan fange opp signaler om radioaktivt avfall fra prøvesprengninger.

CTBTO kan ikke handle fullt ut før avtalen trår i kraft, men det internasjonale overvåkningssystemet er allerede i bruk. Over 200 overvåkingsstasjoner sender i dag viktig informasjon for å overvåke seismisk aktivitet (jordskjelv, tsunami etc.) og for å kunne avgjøre om disse er atomvåpeneksplosjoner.

 

Seneste oppdateringen: 151209