Et forbud mot atomvåpen

Den 7. juli 2017 ble det skrevet historie da majoriteten av FNs medlemsstater (122) vedtok et forbud mot atomvåpen. Den 24. oktober 2020 ble avtalen til gjeldende folkerett. FN-traktaten som forbyr atomvåpen har vært et direkte resultat av det såkalte humanitære initiativet, som startet med en konferanse i Oslo i 2013 under den rødgrønne regjeringen.

Bakgrunn

De ni landene som har atomvåpen investerer enorme summer for å modernisere sine arsenaler. Samtidig er fem av dem med i ikkespredningsavtalen og har dermed forpliktet seg til å ruste ned. Tross dette har de ikke rustet ned i henhold til forpliktelsene sine, og de øvrige fire atomvåpenstatene er ikke tilsluttet noen form for nedrustningsavtale i det hele tatt.

I 2013 arrangerte Norge en konferanse for å diskutere de humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen. Konferansen tok for seg hva som vil skje dersom et atomvåpen faktisk skulle komme til å bli brukt. 127 land, Røde Kors og flere andre organisasjoner deltok. Forsker etter forsker redegjorde for hva som ville skje om et atomvåpen skulle detoneres ved å ta i bruk ulike beregninger og simuleringer.

Røde Kors og forskerne var enige: om et atomvåpen detoneres finnes det intet land eller organisasjon i verden som kan håndtere konsekvensene. Det finnes ikke nok sykehussenger, ikke nok leger og ingen beredskap som kan håndtere de forferdelige konsekvensene. Det er heller ikke mulig å forberede seg på noe så omfattende. Følgene vil heller ikke følge landegrenser. Stater vil ufravikelig bli nødt til å samarbeide, og langt flere stater enn de som har atomvåpen vil oppleve en katastrofe som er umulig å håndtere.

Ut fra dette resulterte en ny samtale. En samtale mellom land som ikke eier eller har atomvåpen, angående at det er urimelig at noen land skal utsette andre lands befolkning for en slik risiko. Det ble sådd et frø for det å prate om atomvåpen med ett fokus på de humanitære konsekvensene av dette masseødeleggelsesvåpenet. Frustrasjonen over atomvåpenstatenes uvilje mot å nedruste og denne nye samtalen førte til at et humanitært initiativ vokste frem og tok form.

Etter konferansen i Norge ble det holdt to konferanser til, en i Mexico i februar 2014 og en i Østerrike i desember samme år. Under møtet i Østerrike ble the Humanitarian pledge lansert. Det handlet om å stigmatisere, eliminere og forby atomvåpen på grunn av deres humanitære konsekvenser. Da det humanitære perspektivet på atomvåpen fikk feste ble ett forbud den eneste veien fremover.

Forbudet

I 2017 ble forhandlinger om et forbud mot atomvåpen påbegynt. Forhandlingene foregikk i FNs hovedkvarter i New York fra 27. til 31. mars og fra 15. juni til 7. juli. Nærmere 130 atomvåpenfrie stater deltok på forhandlingene. Atomvåpenstatene deltok ikke i forhandlingene, ei heller NATO-medlemmene, med unntak av Nederland.

122 stater stemte ja da forbudet ble vedtatt den 7. juli 2017. Avtalen knesetter et forbud mot å utvikle, anvende, prøve, utplassere, ta i mot og true med atomvåpen eller støtte andre lands atomvåpenprogram. For at avtalen skal gjelde må 50 stater signere og ratifisere denne. Det skjedde 24. oktober 2020. Det betyr at forbudet trer i kraft den 22. januar 2021. Da er landene som har ratifisert avtalen bundet av denne.

Den første statspartkonferansen vil holdes innen ett år etter at forbudet har trådt i kraft. På dette møtet skal statene blant annet bli enige om regler for fremtidige møter, hvor lang tid det skal ta for en atomvåpenstat, eller en stat med atomvåpen på sitt territorium, skal ha på å destruere eller flytte disse etter å ha ratifisert forbudet.

Mer informasjon finner du på ICAN Norges hjemmeside.

Kritikk av forbudet

Hvilken nytte gjør forbudet når atomvåpenstatene ikke med i avtalen?

Atomvåpen er det siste masseødeleggelselsvåpenet som er blitt forbudt. Det internasjonale samfunnet har forbudt andre våpen på grunnlag av deres uakseptable humanitære konsekvenser. Dette gjelder blant annet klasevåpen, biologiske og kjemiske våpen og antipersonellminer. Selv om ikke alle stater har tilsluttet seg alle disse avtalene har effektene vært tydelige: etter et forbud følger normendring, økt press på stater for nedrustning og i mange tilfeller konkret nedrustning. Forbudet mot atomvåpen bygger på denne erfaringen.

Forbudet er tannløst

Kritikere har ment at FNs atomvåpenforbud er tannløst på grunn av atomvåpenstatenes manglende delaktighet. Dette er ikke tilfellet. Atomvåpenstatene berøres i aller høyeste grad og har allerede blitt påvirket av den nye samtalen om hva som skjer når atomvåpen faktisk brukes.

Ved et slikt forbud heves terskelen for å anvende slike våpen. Normer forandres. Forbudet stigmatiserer det å produsere og å ha atomvåpen. Forbudet representerer også en mulighet til å påvirke banker, pensjonsfond og andre selskaper som investerer i industrien som produserer atomvåpen.

Videre kritikk, samt ICANs vurdering av denne, finner du her.

whyte clare conboy

Sist oppdatert: 15.11.20