Å forby atomvåpen

Det finnes i dag ingen avtale som forbyr atomvåpen. Imidlertid reguleres atomvåpen på ulikt vis gjennom en rekke ulike avtaler og det finnes forslag til ytterligere avtaler. I det internasjonale rettssystemet kan en avtale i seg selv ikke hindre en stat ifra å bryte den. Derimot bidrar avtaler til å styrke internasjonale normer, og det blir mye vanskeligere i å bryte disse avtalene. Med de juridisk bindende avtalene som forbyr for eksempel kjemiske våpen og klasevåpen, har det blitt mye vanskeligere å få tak i disse våpnene og en langt høyere terskel for å bruke dem.

I dag finnes det ingen avtale med juridiske, tekniske og/eller politiske krav for full avskaffelse av atomvåpen. Men det finnes ulike forslag og initiativ for å få til at et forbud forhandles fram og trår i kraft. For over 10 år siden samlet eksperter innen jus, vitenskap, nedrustning og forhandling seg for å undersøke de juridiske, tekniske og politiske mulighetene for å skape en atomvåpenfri verden, noe som ledet frem til en modell for en atomvåpenkonvensjon (MNWC) som ble presentert i FN. Flere stater stater ønsket umiddelbart å innlede forhandlinger til en slik konvensjon, men enkelte av atomvåpenstatene gikk ikke med på det og de fortsetter å nekte selv i dag.

Fordi dette konvensjonsforslaget så lenge har blitt blokkert av atomvåpenstatene, har en stor del av sivilsamfunnet sammen med en gruppe stater begynt å argumentere for at ikke-atomvåpenstatene selv kan gå sammen og forby atomvåpen. Dette vil flytte ansvaret over på atomvåpenstatene, ved at de må forklare hvorfor de, til tross for at majoriteten av verdens stater anser atomvåpen som ulovlige, skal få beholde våpnene.

Atomvåpenstatene skal alltid være velkomne til å slutte seg til en avtale om forbud, enten gjennom først å avskaffe atomvåpnene sine eller gjennom at forbudet inneholder en beskrivelse av en tidsramme for når avskaffelsen skal skje. Det finnes ikke noe ferdigstilt forslag for denne tilnærmingen, men det er opp til statene som sitter ved forhandlingsbordet å bestemme hvordan et forbud skal se ut og gå til.

Den sivilsamfunnsorganisasjonen som først og fremst driver dette arbeidet er International Campaign to Abolish Nuclear Weapons, ICAN, som er en koalisjon av organisasjoner rundt om i verden hvor flere enn 400 organisasjoner i over 90 land (desember 2015) deltar. Liknende prosesser har tidligere ledet fram til forbud av andre våpentyper, slik som ved landminer og klasevåpen.

Bakgrunn for en atomvåpenkonvensjon

“Det kan ikke finnes en lov for atomvåpenstatene og en annen for ikke-atomvåpenstatene. I prinsippene om lov og rett som de sterke statene prøver å opprettholde fordømmes atomvåpen i alle former og slag. Politiet kan ikke håndheve en lov som de selv åpent bryter.”  Slik kommenterer dommer Christopher Weeramantry fra Sri Lanka behovet for en konvensjon om atomvåpen, som ikke gjør forskjell på de som har og de som ikke har atomvåpen, men som enkelt forbyr utvikling, produksjon, prøvesprengning, lagring, forflytting, bruk og trussel om bruk av atomvåpen og har en plan for full avskaffelse av de atomvåpnene som finnes.

For over 10 år siden samlet en gruppe eksperter innen ulike områder seg for å undersøke de juridiske, tekniske, og politiske mulighetene for en atomvåpenfri verden. Det var jurister, vitenskapsmenn, nedrustningseksperter og forhandlere som alle hadde som mål å finne ut av hvordan en atomvåpenfri verden skulle kunne se ut og hvordan veiene dit skulle gå. Det ble et langvarig og vanskelig arbeid, men i 1997 kunne man endelig offentliggjøre resultatet: en modell for en atomvåpenkonvensjon.

Samme år ble denne konvensjonen presentert av Costa Ricas delegasjon for FNs generalforsamling og ble et offisielt FN-dokument. Forslaget til atomvåpenkonvensjonen ble tatt godt imot av mange stater ettersom den inneholdt en modell for hvordan en atomvåpenfri verden skulle kunne se ut og at veien dit faktisk ikke så ut til å være umulige å gå.

Siden 1997 har det skjedd store politiske og sosiale forandringer i verden. Dette påvirker hvordan diskusjonen om atomvåpen og nedrustning føres. Disse forandringene omfatter risikoen for kjernefysisk terrorisme, prøvesprengningene i India, Pakistan og Nord-Korea, bekymringer om et atomvåpenprogram i Iran og endrede holdninger i enkelte atomvåpenstatene rundt bruk av atomvåpen.

Tiden vi lever i krever en seriøs innsats av både atomvåpenstatene og ikke-atomvåpenstatene for å skape en atomfri verden. I FNs generalforsamling har det de siste årene kommet flere oppfordringer til nedrustningskonferansen, CD, i Genève om å innlede forhandlinger som til slutt skal lede fram til en atomvåpenkonvensjon. Denne konvensjonen skal forby utvikling, produksjon, testing, utplassering, lagring, forflytting, trussel om og bruk av atomvåpen, og på denne måten fremskynde full avskaffelse av atomvåpen.

I utgivelsen av Securing our Survival: The Case for a Nuclear Weapons Convention fra 2007 diskuterer eksperter fra blant annet International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW), International Association of Lawyers against Nuclear Arms (IALANA) og International Network of Engineers and Scientists Against Proliferation (INESAP) atomvåpennedrustning basert på disse endrede forholdene og gir en oppdatert versjon av forslaget til en atomvåpenkonvensjon.

Sammen leverte delegasjonene fra Costa Rica og Malaysia et brev under FNs generalforsamling i 2007 som inneholdt forslag til en atomvåpenkonvensjon. Brevet ble overrakt FNs generalsekretær og ba om at modellkonvensjonen skulle bli delt ut til medlemmene i FNs generalforsamling som et offisielt FN dokument. Dokumentet har blitt oversatt til alle de seks offisielle FN-språkene.

 

Seneste oppdateringen: 151209