Sikkerhetspolitikk

Enkelt forklart handler sikkerhetspolitikk om å sikre et lands selvbestemmelsesrett og politiske handlefrihet. Atomvåpen påvirker sikkerhetspolitikken til forskjellige land på ulike måter.

Sikkerhetspolitikk kan defineres som summen av virkemidlene som tas i bruk for å bevare og/eller styrke nasjonal sikkerhet. Altså de tiltak en stats regjering iverksetter for å beskytte landets territorium, konstitusjonelle system, regjeringens handlefrihet og befolkningens trygghet og velferd mot et bredt spekter av farer, herunder militære angrep, terrorvirksomhet, økonomisk og sosial tilbakegang, og miljø- og klimakriser. I sikkerhetspolitikken inngår alle landets tilgjengelige ressurser, inkludert de militære, etterretnings-, økonomiske, miljømessige, og sosiale ressurser. Sikkerhetspolitikken har tradisjonelt hatt to hovedkomponenter:

  • Regjeringens erklærte utenrikspolitiske orientering eller hovedretning i forholdet til andre stater (alliansepolitikk, alliansefrihet eller isolasjon), fulgt opp med diplomatiske virkemidler.
  • Forsvarspolitikken, dvs. disponeringen av landets etterretnings- og militære ressurser.

Begrepet sikkerhet handler imidlertid om mer enn bare våpen, territorium og militære styrker. Sikkerhet handler også om å forebygge trusler mot viktige verdier. Med andre ord innebærer sikkerhet frihet fra trussel, og frihet til å ta gitte valg. For å kunne angi nivået av sikkerhet må det i sikkerhetspolitikk konstant gjøres avveininger og valg for å definere hvilke verdier som skal ivaretas.

Positive og negative sikkerhetsgarantier

For at atomvåpenstater ikke skal påføre ikke-atomvåpenstater konstant eksistensiell frykt for et atomvåpenangrep finnes det sikkerhetsgarantier. Man kan skille mellom positive og negative sikkerhetsgarantier.

En positiv sikkerhetsgaranti innebærer at en atomvåpenstat gir et løfte om å gripe inn for å beskytte en ikke-atomvåpenstat som angripes, eller trues, med et atomvåpenangrep. Ikke-atomvåpenstaten befinner seg altså under en eller flere atomvåpenstaters «atomparaply».

Det mest kjente eksempelet på at land uten egne atomvåpen kan avskrekke andre land gjennom forsvarsavtaler med land som har slike våpen er NATO. I NATO tenkes det at alle medlemslandene beskyttes av Frankrike, Storbritannia og USAs atomvåpen. USAs atomparaply dekker også Sør-Korea, Japan, Taiwan og Australia. New Zealand var tidligere del av avtalen mellom USA og Australia (ANZUS), men sa den opp i 1986 ettersom landet anså seg selv å være tryggere utenfor en slik avtale. Sverige har til en viss grad ansett seg selv å være dekket av USAs atomparaply uten å være medlem i NATO.

En negativ sikkerhetsgaranti innebærer at atomvåpenstatene gir et løfte om å ikke true med, eller bruke, atomvåpen mot en ikke-atomvåpenstat. Flere land ønsker en internasjonal konvensjon som gjør slike negative sikkerhetsgarantier bindende ved lov. Hensikten med dette er å skape økt trygghet for ikke-atomvåpenstater slik at de ikke skaffer atomvåpen med det mål å øke sin sikkerhet vis-a-vis atomvåpenstatene. Med avtalene som etablerer atomvåpenfrie soner har mange stater fått denne typen sikkerhetsgarantier, men det finnes stater utenfor de atomvåpenfrie sonene som ofte tar dette opp i internasjonale fora.

Atomvåpendoktriner

En doktrine er en retningslinje for hvordan man skal handle i ulike situasjoner. Begrepet blir ofte brukt i sikkerhetspolitikken. En atomvåpendoktrine sier, kort sagt, i hvilke situasjoner og hvordan et land skal bruke, eller ikke bruke, sine atomvåpen.

USA og Russland

Atomvåpendoktrinene til Sovjetunionen og USA, de første atomvåpenmaktene, speilet hverandre under den kalde krigen. De offisielle atomvåpendoktrinene var basert på avskrekking ved frykt for Mutually Assured Destruction (MAD), altså garantert gjensidig ødeleggelse. Enkelt forklart er dette en form for avskrekking som gjør seg gjeldende der to atomvåpenstater har evnen til å gjennomføre atomvåpenangrep mot hverandre selv etter at de har blitt utsatt for et slikt angrep.

Ved dannelsen av NATO eksisterte det en forestilling om at Sovjetunionen var overlegen NATO-landene når det kom til konvensjonelle våpen. Derfor måtte NATO sikre seg med atomvåpen for å kunne forsvare seg mot et konvensjonelt angrep fra Sovjetunionen ved såkalt førstebruk. Sovjet, senere Russland, uttrykte etter sin anskaffelse av atomvåpen at unionen likeledes ville anvende atomvåpen dersom ”fedrelandets overlevelse var truet”. En slik doktrine innebar i praksis at atomvåpen kun skulle anvendes mot motstandere som brukte, eller truet med å bruke, atomvåpen.

Over tid har doktrinene endret seg noe. Allerede før Irak-krigen i 2004 truet både USA og Storbritannia med å bruke atomvåpen selv om Irak ikke hadde tilgang til slike våpen. USA lanserte i 2005 en ny atomvåpendoktrine som åpner for et såkalt forebyggende angrep mot en stat eller en ikke-statlig aktør. Russland senket på dette tidspunktet også terskelen for bruk av atomvåpen.

Russlands militærdoktrine ble sist oppdatert i 2014. I denne reserverer Russland seg retten til  å anvende atomvåpen i situasjoner der det anvendes atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen mot landet og/eller dets allierte, og dersom Russland står overfor en motmakt som bruker konvensjonelle våpen som truer landets eksistens. Det amerikanske forsvarsdepartementet mener at Russlands doktrine inkluderer en såkalt «eskalere for å de-eskalere»-strategi. Denne strategien innebærer en begrenset førstebruk av atomvåpen i et forsøk på å avslutte en storkonflikt på en måte som er fordelaktig for Russland. Andre mener at dette ikke er tilfellet.

Atomvåpnenes rolle i USAs sikkerhetsstrategi fremkommer av landets Nuclear Posture Review (NPR) fra 2018. Dette dokumentet dikterer at USA kun skal kunne anvende atomvåpen i ekstreme tilfeller for å forsvare landet og dets alliertes vitale interesser. «Ekstreme tilfeller» anses å inkludere betydelige ikke-atomvåpen strategiske angrep mot USA, en alliert eller mot en partners sivilbefolkning eller infrastruktur, angrep mot USAs atomstyrker, deres kommando-og kontroll- eller advarsels-og vurderingskapabiliteter. NPR inneholder også en forsikring om at USA ikke vil benytte atomvåpen mot ikke-atomvåpenstater som er part til ikkespredningsavtalen og følger sine forpliktelser under denne. Allikevel forbeholder USA seg retten til å gjøre justeringer i denne forsikringen dersom det kreves i henhold til ikke-nukleære strategiske angrepsteknologier og den amerikanske evnen til å svare på en slik trussel.

Storbritannia

Storbritannias atomvåpendoktrine har tradisjonelt fulgt USAs. Utenriksledelsen har gitt tvetydige uttalelser om første bruk av atomvåpen. I sin Strategic Defense and Security Review fra 2015 bekreftet den britiske regjeringen en forpliktelse ikke til å anvende atomvåpen mot en ikke-atomvåpenstat som er part i ikkespredningsavtalen. Allikevel forbeholder regjeringen seg retten til å revurdere denne forsikringen dersom en fremtidig trussel, utvikling eller spredning av slike våpen gjør dette nødvendig. I dokumentet fremkommer det at regjeringen nekter å utelukke muligheten for førstebruk av atomvåpen, men har utrykket at Storbritannia kun vil benytte slike våpen til selvforsvar og i ekstreme tilfeller. Regjeringens standardpraksis er å ha en atomubåt på avskrekkingspatrulje konstant, men regjeringen hevder at missilene om bord ikke er klare til bruk og at dette vil kreve flere dager med forberedelse.

Frankrike

Frankrikes atomvåpendoktrine er, og har vært, vanskelig å fastslå. Under den kalde krigen påsto Frankrike at atomvåpen var Vest-Europas viktigste forsvar og stolte på ingen måte på at USA ville anvende atomvåpen dersom deres allierte i Europa ble angrepet. Derfor var det nødvendig at landet fikk sine egne atomvåpen med forsvar som formål. Etter hvert kunngjorde imidlertid Frankrike at atomvåpnene kunne anvendes mot maktsentre i stater som hadde utført terror rettet mot franske interesser.

I dag kan Frankrikes atomvåpendoktrine defineres som en av «kalkulert tvetydighet» når det kommer til førstebruk av atomvåpen. Frankrike følger prinsippet om «streng nødvendighet» hvilket innebærer at landet alltid holder sitt arsenal på lavest mulig nivå etter den strategiske konteksten. I en stortingsmelding i 2013 angående forsvar og nasjonal sikkerhet hevder Frankrike at landets avskrekkingsstrategi kun har forsvar som formål og at anvendelsen av atomvåpen kun vil være tenkelig under ekstreme tilfeller av legitimt selvforsvar.  Både president Hollande og Macron har lagt til grunn en slik doktrine.

I 2015 bekreftet Frankrike sin forsikring overfor FN fra 1995 (Resolusjon 984) om at landet ikke skal bruke atomvåpen mot en ikke-atomvåpenstat som er part i ikkespredningsavtalen dersom Frankrike ikke står ovenfor en invasjon eller vedvarende angrep mot sitt territorium, militærstyrker eller stater som den har en sikkerhetsavtale med og den angripende aktøren er i allianse med en atomvåpenstat.

I 1992 og 1996 erklærte Frankrike at det var tatt grep for å forlenge tiden det tar for å kunne benytte et atomvåpen. Det antas at Frankrike trenger flere dager for å klargjøre et atomvåpenangrep.

Kina

Kina var den første atomvåpenstaten som erklærte offentlig at den avstår fra førstebruk. Beijing har bekreftet at dette løftet består uansett tid og omstendighet. I sin offisielle militærstrategiske rapport fra 2015  bekreftet det kinesiske parlamentet dette og understreket videre at landet ikke vil delta i et atomvåpenkappløp.

Av rapporten fremkom det imidlertid også at Kina hadde omfattende planer om å modernisere sine atomvåpen. Denne prosessen er i gang, og noen mener at Kina etter hvert vil endre sin atomvåpendoktrine i en mer aggressiv retning til en av tvang eller begrenset avskrekking.

India

Indias atomvåpendoktrine er i stor grad basert på et uoffisielt dokument som ble utarbeidet av landets National Security Advisory Board i 1999. Dette utkastet til en atomvåpendoktrine sier at Indias atomvåpen skal kunne leveres via luft, hav og land som et motsvar på eventuelle angrep. Indiske ledere har ytret at størrelsen på landets atomvåpenarsenal har til hensikt å opprettholde troverdig avskrekking på et minimum og at arsenalet skal kunne brukes til å forsvare landet dersom avskrekking ikke fungerer. Altså har India en ikke-førstebruksdoktrine.

Selv om India i januar 2003 understreket at landet ikke vil bruke atomvåpen mot stater som ikke har slike våpen og at atomvåpen kun vil bli brukt som svar på et atomvåpenangrep har den indiske regjeringen reservert seg retten til å benytte atomvåpen i tilfeller der India utsettes for angrep med biologiske eller kjemiske våpen. Gitt den nylige omstruktureringen av Indias atomvåpenstyrker har det nylig oppstått en debatt om hvorvidt landet vurderer en forebyggende atomvåpendoktrine. Det vil si at atomvåpen kan benyttes i situasjoner for å forhindre konflikt.

Videre antas det også at Indias utvidelse av sitt atomvåpenarsenal til sjøs vil resultere i at atomvåpendoktrinen endres. Man tror at atomstridshodene lagres i en demontert tilstand hvilket innebærer at det vil ta lengre tid å kunne gjennomføre et atomvåpenangrep fordi våpenet må settes sammen. I 2019 sa forsvarsminister Rajnath Singh at Indias ikke-førstebruksdoktrine kan komme til å endre seg avhengig av omstendighetene.

Pakistan

Pakistan har en uttalt ikke-førstebruksdoktrine mot ikke-atomvåpenstater, men åpner for førstebruk mot andre atomvåpenstater, særlig India. Selv om pakistanske ledere har ytret at atomvåpen kun vil bli anvendt mot India som absolutt siste utvei har noen analytikere hevdet at landets utvikling av atomvåpen som kan benyttes mot indiske konvensjonelle styrker på slagmarken indikerer at atomvåpen er svært sentrale i landets sikkerhetsdoktrine.

I 2015 sa landets utenriksminister Aizaz Ahmad Chaudhry at Pakistans atomvåpenarsenal er endimensjonalt, altså at det ikke er laget for å starte en krig, men at Pakistan kan besvare indisk aggresjon grunnet utviklingen av kortdistanse taktiske atomvåpen.

Det antas at Pakistans atomstridshoder lagres i en demontert tilstand hvilket innebærer at det vil ta lengre til å gjennomføre et atomvåpenangrep fordi våpenet må settes sammen.

Grunnet terroristvirksomhet I Pakistan er det bekymring rundt sikkerheten til Pakistans atomvåpenarsenal- og fasiliteter. Pakistan har delt kritisk informasjon om sine atomvåpenaktiviteter med USA, og både Pakistan og USA har ved flere anledninger ytret at Pakistanske atomvåpen ikke vil falle i feil hender.

Israel

Israel har lenge opprettholdt en tvetydighetspolitikk angående sitt atomvåpenarsenal. Ledere i landet har verken bekreftet eller avkreftet at landet har atomvåpen. Det følger av dette at landet heller ikke har gitt utrykk for sin atomvåpendoktrine. Allikevel understreker Israel at landet ikke vil være det første som introduserer atomvåpen inn i Midtøsten.

Nord-Korea

I 2016 erklærte Nord-Korea en ikke-førstebruksdoktrine dersom landets suverenitet ikke er truet. Samtidig gav ledere utrykk for at Nord-Korea vil oppfylle sine forpliktelser i henhold til ikke-spredning og arbeide for en verden fri for atomvåpen. Denne doktrinen ble gjentatt i 2018 av Kim Jong Un. Gitt at Nord-Korea vanligvis ikke beskriver sine atomvåpenaktiviteter korrekt er det uklart til hvilken grad landet vil følge denne doktrinen.

Nord-Koreas ledere har en svært aggressiv retorikk. De understreker ofte at atomvåpen skal virke avskrekkende på Sør-Korea og USA. Ledere sier samtidig at de ønsker at den koreanske halvøya skal være atomvåpenfri. Om dette innebærer at den amerikanske “atomvåpenparaplyen” over Sør-Korea må trekkes tilbake og at USA må love å aldri bruke atomvåpen i Korea er uklart.

NATO

NATOs nåværende atomvåpenpolitikk baserer seg på to dokumenter som alle de 29 allierte statene har sagt seg enig i: det strategiske konseptet fra 2010 og The 2012 Deterrence and Defence Posture Review (DDPR). Det strategiske konseptet legger frem alliansens viktigste oppgaver og prinsipper, inkludert avskrekking. Konseptet forplikter også alliansen å arbeide for en verden fri for atomvåpen, men bekrefter at så lenge det finnes atomvåpen i verden så vil NATO forbli en atomvåpenallianse.

DDPR understreker at den grunnleggende meningen med medlemslandenes atomvåpen er avskrekking, altså en politisk funksjon. Samtidig som at alliansen fokuserer på opprettholdelsen av effektiv avskrekking, vil politisk kontroll over atomvåpen vedvare under alle omstendigheter og planlegging og konsultasjon vedrørende atomvåpen innad i alliansen vil være i tråd med politisk veiledning.

NATO fortsetter å understreke viktigheten av avskrekking i lys av nye utfordringer. Allierte har støttet opp om dette prinsippet frem til dags dato på NATOs årlige toppmøter.

Sist oppdatert: 30.01.20