Kina

Det eksisterer stor usikkerhet rundt Kinas atomvåpenarsenal ettersom landet ikke offentliggjør informasjon om dette. Allikevel har man estimater og fakta som gjør det mulig å danne seg et bilde av landets atomvåpenpolitikk.

Mao Zedong

Mao Zedong

Kinas atomvåpenprogram ble igangsatt under den første Taiwan-stred-krisen fra 1954-1955 av Mao Zedong. Selv om Mao var klar over at Kinas begrensede arsenal på ingen måte kunne måle seg med det amerikanske var han overbevist om at selv et fåtall bomber ville øke Kinas kredibilitet internasjonalt. Sovjetunionen bisto Kina med assistanse ved å sende rådgivere som kunne bidra med hjelp for å utvinne spaltbare materialer. Disse rådgiverne sa seg i 1957 enige i å gi Kina en prototyp atombombe, missiler og relatert teknologi, men samarbeidet ble avsluttet i 1960. Den 16. oktober 1964 gjennomførte Kina sin aller første prøvespregning. I 1996 gjennomførte Kina den siste av totalt 45 prøvespregninger til dags dato.

Atomvåpensituasjonen i dag

Det er estimert at Kina har 290 atomstridshoder i sitt arsenal. Kinas arsenal av atomstridshoder har økt gradvis fra 240 i 2014, 250 i 2013, 260 i 2016 og 280 i 2018. Det antas at Kinas atomstridshoder befinner seg i lagre, som kontrolleres av den sentrale regjeringen, i fredstid. Det er usikkert hvorvidt Kina har ikke-strategiske atomvåpen.

Leveringsmidler for atomvåpen

Kina har en kjernefysisk triade hvilket innebærer at landet kan levere atomvåpen via fly, ubåter og fra land.

Estimater indikerer at Kina opprettholder en minimal mengde med landbaserte interkontinentale ballistiske missiler (ICBMer) for å sikre at landet skal kunne kontre et førsteslagsangrep. Disse missilene kontrolleres av den kinesiske PLA (People’s Liberation Army) rakettstyrken med 100 000 ansatte. Det antas at Kina har ca. 143 nukleære landbaserte missiler som kan levere omtrent 163 atomstridshoder. En rapport fra 2016 estimerer at ca. 50-75 av disse er ICBMer, mens en annen rapport fra 2017 antar at antallet er 75-100. Kun 40-50 av disse har evnen til å nå USA. Kina har flere ulike typer ICBMer som man kjenner til:

  • DF-4 (CSS-3): har en rekkevidde på over 5500 km, og er et to-trinns mellomdistansemissil basert på flytende drivstoff. Dette missilet ser ut til å ha blitt erstattet med det nyere missilet DF-31 med interkontinental rekkevidde.
  • DF-5A (CSS-4, Mod 2): har en interkontinental rekkevidde på over 13 000 km, men det antas at dette vil bli erstattet med Kinas nyere DF-31/31A-missiler. DF-5A er et to-trinns missil med flytende drivstoff. Denne typer missiler er sårbare fordi de må stå utplassert på faste utskytningsramper og fordi at det tar flere timer å fylle dem med drivstoff.
  • DF-5B (CSS-4, Mod 3): er en variant av DF-5A som er oppgradert til å frakte flere stridshoder med ca. 12 000 km rekkevidde.
  • DF-5C: har ti stridshoder og er en missil med en rekkevidde på ca. 13 000 km. Det ble i januar 2017 rapportert at Kina hadde testet dette missilet, men enkelte eksperter er skeptiske til dette.
  • DF-31 (CSS-10, Mod 1): missilet ble introdusert rundt 2005-2007, og er et tre-trinnsmissil med en begrenset interkontintal rekkevidde på over 7000km med fast drivstoff. Missilene kan utplasseres på mobile utskytningsramper og er i stand til å ramme Alaska, Russland og Europa.
  • DF-31A (CSS-10 Mod 2): er en modifikasjon av DF-31, og ble introdusert samtidig med dette. På tross av likhetene, så har DF-31A en større rekkevidde på over 11 000km, hvilket betyr at det er et ”ekte” interkontinentalt ballistisk missil som kan ramme det kontinentale USA. I likhet med DF-31 og DF-21 viser dette missilet hvordan Kina har gjennomgått en endring i retning av missiler som kan skytes ut fra mobile utskytningsramper med fast drivstoff.
  • DF-41: er under utvikling, men ble testet I 2016 med to multiple atomstridshoder (MIRVer). Dette solide propellerende missilet har en estimert rekkevidde på 12 000 – 15 000 km og det antas at det kan bære med seg opp til ti atomkrigshoder. Missilet skal erstatte eldre DF-5Aer.

Kina er i gang med en prosess for å erstatte eldre missiler med flytende drivstoff, med ICBMer som har fast drivstoff. I januar 2017 ble det hevdet at DF-41-missilet var blitt utplassert ved den russiske grensen, selv om mange mener at missilet enda ikke er ferdig utviklet.

Den andre delen av Kinas kjernefysiske triade er landets luftbaserte atomvåpenstyrke. Kina har begynt å oppdatere fly som kan bære atomvåpen. I følget det amerikanske forsvarsdepartementet fortsatte Kina i 2015 å utvikle langdistanse bombefly, hvorav noen kan ivareta strategisk avskrekking. Ved utgangen av 2016 besto Kinas flåte av strategiske bombefly av ca. 20 Hong-6 (H-6)-fly. Disse flyene er basert på sovjetisk design med en rekkevidde på rundt 3100 km. Antallet atombomber disse flyene kan frakte med seg er ukjent og det antas ikke at flyene deltar i et aktivt atomvåpenoppdrag. PLA luftvåpenet bruker nå en variant av H-6-flyene kjent som H-6k. Disse har en lengre rekkevidde og kan bære med seg seks kryssermissiler. I mars 2017 ble det offentliggjort at Chengdu J-20 jagerfly var i aktiv bruk. Utviklingen av disse flyene ble igangsatt på 1990-tallet, og den første prototypen ble testet allerede i 2011. Fartøyet er svært raskt og avansert ettersom det har høy presisjon og er designet for å unngå å bli oppdaget av radarsystemer. Flyet kan bære med seg fire luft-til-luft missiler med atomstridshoder.

Jin-klasse ubåt

Jin-klasse ubåt

Den siste delen av Kinas kjernefysiske triade utgjøres av landets strategiske ubåter med mulighet for å levere ballistiske missiler (SLBMer). Kina hadde per 2017 en flåte med fire Jin-klasse strategiske ubåter designet for å kunne levere nye JL-2 SLBMer. Kina skal utvikle fire slike strategiske ubåter til, og minst en av disse er under konstruksjon. Kina har to typer SLBMer:

  • JL-1: er et mellomdistanse ubåtavfyrt ballistisk missil basert på DF-21 designet med en rekkevidde på over 1700 km.
  • JL-2: har gitt Kina en sjøbasert missilkapasitet med en mye lengre rekkevidde på over 7000 km, hvilket gjør Kina i stand til å ramme Alaska fra kinesiske farvann. Missilet er baserte på designet til DF-31. Disse SLBMene tre-trinns missiler med fast drivstoff, og 12 av disse er utplassert på hver av ubåtene.

Det er mulig at flere Jin-klasse ubåter står ferdig utviklet før Kina begynner å produsere en ny generasjon med ubåter av typen 096 som skal kunne levere både JL-2-missiler og en ny JL-3-missil.

Modernisering av atomvåpen

Både amerikanske etterretningstjenester og det amerikanske forsvarsdepartementet publiserer ofte rapporter som har konkludert med at Kina er i ferd med å utvide og modernisere sine missilstyrker i økende tempo. På tross av at dette kan være korrekt, så har hastigheten og omfanget av disse moderniseringene gjentatte ganger vist seg å være langt mindre ambisiøse enn hva USA har hevdet. Mens nåværende kinesiske missilmodernisering ble påbegynt på 1980-tallet, har disse programmene bare nylig blitt avsluttet eller er fortsatt i utvikling. For eksempel er Kinas nyeste interkontinentale ballistiske missiler, med rekkevidde på henholdsvis 7200 km og 11 200 km som gjør Kina i stand til å ramme deler av det kontinentale USA, først antatt å ha blitt utplassert i tidsrommet mellom 2005 og 2007.

Allikevel er det slik at Kinas leveringssystemer for atomvåpen de siste årene har gjennomgått en omfattende moderniseringsprosess. Kontinuerlig moderniseringsprogrammer anses av kinesiske myndigheter for å være nødvendig for at Kina skal oppnå stormaktsstatus, beskytte sin suverenitet og for å fremme sine interesser. Kristensen og Norris rapporterte i 2016 at Kinas moderniserte atomstyrke er mer mobil, responsiv og nøyaktig, og at denne kan overvelde et begrenset amerikansk ballistisk missil-forsvar. I følge det amerikanske forsvarsdepartementet fortsetter Kina å utvikle mer avanserte leveringssystemer for atomvåpen med forbedret rekkevidde og destruktiv kapabilitet. Kinas avgjørelse om å gå fra å bruke flytende til fast drivstoff i noen av sine missiler har også forbedret deres kapabiliteter. Både når det kommer til rekkevidde og hurtighet for levering av atomvåpen.

Beholdning av spaltbare materialer

I likhet med andre land som ikke erklærer sine beholdninger av spaltbare materialer til IAEA, oppstår det problemer med å anslå hva størrelsen på Kinas beholdning med militært spaltbart materiale er. På tross av dette har Kina uformelt erklært at landet har sluttet å anrike høy-anriket uran. Beijing har også indikert at landet har sluttet å produsere plutonium. Det ble i 2015 estimert at Kina har en beholdning på 18 ± 4 metriske tonn av militært høyanriket uran, og 1.8 ± 0.5 metriske tonn med plutonium.

Atomvåpnenes rolle i nasjonal sikkerhetsstrategi

Kinas vedvarende hemmelighold rundt sin nasjonale sikkerhetsstrategi gjør det vanskelig å gjengi atomvåpnenes rolle i denne. Allikevel er det kjent at Kina ser på sitt atomvåpenarsenal som en hovedkomponent i sin forsvarsstrategi. Dette på tross av at Kina støtter fullstendig nedrustning av atomvåpen globalt.

I 1964, umiddelbart etter Kinas første prøvesprengning, slo landets politiske ledelse fast at Kina ville følge en ikke-førstebrukspolitikk. Dette innebærer at Kina ikke ville være det første landet som bruker et atomvåpen mot et annet, men vil kun gjøre dette for å gjengjelde et atomvåpenangrep. Kinas begrensede atomvåpenarsenal hadde det formål å avskrekke andre stater fra å angripe landet, men slike våpen kunne også brukes for å forsvare landet ved å gjengjelde et atomvåpenangrep fra en annen stat.

I løpet av de siste 50 årene har kinesiske myndigheter gjentatte ganger bekreftet at denne doktrinen fremdeles gjelder, selv nå som Kina igjen har blitt en global stormakt. Da Kina utelot å nevne ikke-førstebruksdoktrinen i sitt militærstrategiske dokument fra 2013 forårsaket det stor bekymring blant amerikanske militæranalytikere. I sitt offisielle militærstrategiske dokument fra 2015  bekreftet det kinesiske parlamentet dette, og understreket videre at landet ikke vil delta i et atomvåpenkappløp:

“China has always kept its nuclear capabilities at the minimum level required for maintaining its national security. China will optimize its nuclear force structure, improve strategic early warning, command and control, missile penetration, rapid reaction, and survivability and protection, and deter other countries from using or threatening to use nuclear weapons against China”.

Seneste oppdatering: 12.12.19