Russland

Russland har i dag omtrent like mange atomvåpen som USA, og sammenlagt besitter de to statene ca. 90 prosent av verdens atomvåpen. Selv om Russlands mengde atomvåpen har minket i løpet av de siste årene har landet gjennomført en omfattende modernisering av disse våpnene med det formål å avskrekke og forsvare Russland vis-a-vis NATO og USA.

Allerede i løpet av 1930-tallet begynte russiske fysikere å forske på kjernefysisk spalting, og under den annen verdenskrig mottok sovjetisk etterretning viktig informasjon om de tyske og amerikanske atomvåpenprogrammene. Etter den amerikanske atombombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945, beordret den sovjetiske lederen Josef Stalin at et sovjetisk atomvåpen skulle utvikles. I 1949 ble den første sovjetiske prøvesprengningen gjennomført med en plutoniumsbombe lik den USA slapp over Nagasaki. Samtidig arbeidet en gruppe fysiskere med utviklingen av en hydrogenbasert fusjonsbombe som ble testet i 1955.

Tsar bomba mushroom cloud

Tsar-bomben

Etter hvert produserte Sovjetunionen stadig kraftigere fusjonsbomber. Dette arbeidet kulminerte med detoneringen av den såkalte ”Tsar-bomben” over Novaja Zemlja som hadde en sprengkraft på over 50 Mt. Denne sprengkraften tilsvarer mer enn ti ganger den samlede sprengkraften brukt i alle typer eksplosiver under den annen verdenskrig. Sovjetunionen gjennomførte nær 1000 prøvesprengninger i områdene rundt Semipalatinsk i Kazakhstan og Novaja Zemlja, noe som har hatt alvorlige konsekvenser for mennesker og miljø.

Under den kalde krigen brukte Sovjetunionen enorme ressurser på å ta igjen det amerikanske forspranget på atomvåpenfronten. Sovjetunionen opprettet eksempelvis minst 10 lukkede byer, såkalte «Atomgrad»-er, til forskning på og produksjon av kjernevåpen. På 1980-tallet brukte Sovjetunionen omtrent 30 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på militæret. I denne perioden utviklet Sovjetunionen flere atomvåpen enn USA, og i 1986 besto det sovjetiske arsenalet av over 40 000 atomvåpen.

Tsar-exempelAntallet sovjetiske atomvåpen falt deretter raskt. Delvis på grunn av den forverrende sovjetiske økonomien, men hovedsakelig på grunn av bilaterale nedrustningsavtaler med USA, som INF-avtalen (1987) og de senere START-avtalene. Etter Sovjetunionens kollaps i 1992 ble kjernevåpen og lagre av spaltbare materialer i Hviterussland, Ukraina og Kazakhstan overført til Russland som har fjernet et betydelig antall ikke-strategiske (taktiske) atomvåpen, på tross av at slike våpen ikke er begrenset av nedrustningsavtaler.

Atomvåpensituasjonen i dag

Russland har i dag 6500 atomstridshoder. Dette utgjør nesten halvparten av verdens atomvåpen. Dette inkluderer ca. 1070 strategiske og 1820 ikke-strategiske atomstridshoder, samt ca. 2000 atomstridshoder som skal demonteres.

New START-avtalen, som ble signert i april 2010, begrenser antallet russiske (og amerikanske) utplasserte atomstridshoder til 1550 på hver side, og slo fast at dette målet skulle nås innen 2017. Målet er ikke nådd og avtalen utløper i 2021.

Leveringsmidler for atomvåpen

Det russiske strategiske atomvåpenarsenalet består av tre deler: landbaserte ballistiske missiler (ICBMer), bomber og kryssermissiler som kan leveres fra fly, samt ballistiske missiler (SLBMer) som kan avfyres fra strategiske ubåter (SSBNer). Disse tre delene utgjør Russlands ”kjernefysiske triade”.

Russlands strategiske rakettstyrker (SRF), en avdelingen i den russiske hæren, kontrollerer Russlands arsenal av landbaserte ballistiske missiler, den første delen av den russiske triaden. Russlands ICBMer utgjør den største delen av Russlands strategiske kjernevåpen, med 1165 stridshoder montert på 318 ICBMer. En stor andel av Russlands ICBMer er påmontert flere enn ett stridshode. Disse kalles MIRV-stridshoder (multiple stridshoder). De multiple stridshodene på et MIRV-missil kan ha ulike og uavhengige mål, og dette gjør hvert enkelt missil i stand til å påføre enorme mengder ødeleggelse og treffe flere mål over et stort område. Flere av disse missilene er mobile. Det vil si at missilet er montert på mobile utskytningsramper som ofte flyttes rundt for å unngå at de ødelegges i et overraskelsesangrep.

Per 2019 har Russland følgende typer interkontinentale ballistiske (ICBMer):

  • RS-20V: dette er Russlands eldste missiler med en interkontinental rekkevidde på 10,200-16,000 km. Missilet er drevet av flytende drivstoff, og kan bære opp til 10 stridshoder med 500-800kt. RS-20V-missilene, også kjent som SS-18 Satan, fases nå ut, og det forventes at de siste av denne typen missiler fjernes innen 2024.
  • RS-18: er et ICBM drevet av flytende drivstoff, med en estimert rekkevidde på 10000 km og som er i stand til å bære 6 MIRV-stridshoder med 400kt hver. I likhet med RS-20V, er også RS-18 i ferd med å fases ut.
  • RS 12M: det finnes tre varianter av dette missilet som hver har et 800 kt stridshode og en rekkevidde på 10 500 – 11 000 km. De tre variantene er: RS-12M Topol, RS.12M2 Topol-M og RS-12M1 Topol-M. Den første varianten har silobaserte-og mobile leveringsmidler, men skal fjernes innen 2021. Den andre varianten er mer avansert og kan leveres fra siloer som RS-12M Topol. Den tredje, og siste varianten, av disse missilene deler deres karakteristikker, men kan bare leveres mobilt.
  • RS-24 Yars: denne typen missiler har fire 100 kt MIRV-stridshoder med en rekkevidde på 10 500 km. RS-24 Yars er en variant av Topol-M-missilene, og kan leveres fra siloer og mobilt.
  • RS-26 Rubezh: er en type missiler som er under utvikling, og det antas at de skal være utplassert i 2027. Under en test i 2012 ble det bekreftet at slike missiler har en rekkevidde på 5800 km. Det er foreløpig ikke kjent om Rubezh vil ha et eller flere stridshoder.
  • RS-28: refereres også til som SS-30 Sarmat (Satan 2). Russland utvikler ved nåværende tidspunkt denne typen missiler med det mål å erstatte RS-20V-missilene i løpet av de neste årene. Det forventes at disse missilene vil ha 10 MIRVer, selv om noen mener at de kommer til å ha opptil 15 MIRVer.
  • Barguzin: ledere i det russiske forsvarsdepartementet har indikert at de har til hensikt å modernisere landets atomtog og at de befinner seg i en tidlig designfase. Russland gjennomførte en test i 2016 og forventer at atomtog vil kunne brukes fra 2020-2040. Det virker imidlertid som om ferdigstilling av disse er utsatt til 2027.

Alle de russiske ICBMene ble utviklet og utplassert fra 1980-1990 med unntak av RS-24 som ble utplassert i 2010, og RS-26 og RS-28 som er under utvikling. Det forventes at det totale antallet russiske ICBMer vil falle under 300 i løpet av de neste årene, men Russlands modernisering av disse innebærer at en stor del av disse vil få flere atomstridshoder enn våpnene som demonteres.

Russlands Langtrekkende Luftkommando (DA), en avdeling i det russiske luftvåpenet, er den avdelingen som har ansvaret for Russlands kapasitet til å bombe strategiske mål fra luften med kjernevåpen, og utgjør den andre delen av triaden. Russland besitter for tiden 68 lang-distanse bombefly som kan bære med seg 786 atomstridshoder til sammen. DA består av aldrende strategiske bombefly fra Sovjet-tiden. Disse er:

TU-95MS

TU-95MS

  • Tu-95 MS6/MS16: kan frakte Kh-55 (AS-15A) nukleære strategiske kryssermissiler. Tu-95MS har en rekkevidde på 6500-10500 km, og er i stand til å levere både kjernefysiske gravitasjonsbomber og luft-avfyrte kryssermissiler. Bortsett fra noen titalls av de aldrende Tu-95MS6 fra Sovjet-æraen, så er det planlagt at de øvrige flyene skal pensjoneres.
  • Tu-160: er et overlyds bombefly fra den senere Sovjet-tiden. Flyet ble designet for å kunne bryte gjennom amerikansk luftrom i et kjernevåpenangrep. Tu-160 har en rekkevidde på 10 500-13 200 km, og er i stand til å levere både kjernefysiske gravitasjonsbomber og luft-avfyrte kryssermissiler. Et antall Tu-160 er planlagt å gjennomgå modernisering innen 2020, og Tu-160 bombeskvadroner flyr stadig på oppdrag langs norskekysten og inn i Atlanterhavet, samt i Japanhavet og Stillehavet.

Russlands sjø-baserte atomvåpen befinner seg på landets flåte av strategiske ubåter (SSBNer) som kontrolleres av den russiske marinen. Formålet med disse ubåtene er å styrke mulighetene for effektiv avskrekking gjennom ubåtenes evne til å avfyre ballistiske missiler i en eventuelle atomvåpenkonflikt. Russland besitter for tiden 176 SLMBer på sine ubåter. Disse kan levere så mye som 720 stridshoder. Det finnes tre typer strategiske ubåter:

  • Delta IV: denne typen ubåter er del av Russlands nordlige flåte armert med 16 RSM-54 Sineva-missiler.
  • Delta III: er del av Russlands middelhavsflåte armert med 16 RSM-50 Volna-missiler.
  • Borey-klasse og Borey-A-klasse: er armert med 16 RSM-56 Bulava missiler. Russland utvikler nå fem oppgraderte Borey-A-klasse ubåter som skal leveres rundt 2025.

Frem til Borey-ubåtene leveres består den russiske SSBN-flåten av seks ubåter av Delta IV-klassen, samt tre eldre ubåter av Delta III­-klassen. De russiske ubåtene foretar fortsatt bare i begrenset grad avskrekkingspatruljer under vann, men i langt mindre grad enn amerikanske ubåter. De russiske ubåtene er i stand til å avfyre SLBMer fra posisjoner både over og under vann, på åpent hav og i kaiområder. Det finnes ulike typer SLBMer:

  • RSM-50 Volna: er de eldste av SLBMene fra Sovjet-tiden som fremdeles er utplassert på de eldre ubåtene av Delta III-klassen. Missilet er et to-trinns, flytende brennstoff-drevet mellomdistanse-missil med en rekkevidde på 6500 km som bærer tre MIRV-stridshoder per missil. Hver Delta-III ubåt (totalt 3) er lastet med 16 slike missiler, hvilket betyr at hver av disse ubåtene er lastet med 48 stridshoder.
  • RSM-54 Sineva: Hovedbestanddelen av den russiske SSBN-flåten består av seks ubåter av typen Delta IV, som er utstyrt med missilet RSM-54 Sineva. Sineva er et flytende brennstoff-drevet tre-trinnsmissil med en interkontinental rekke vidde på 9000 km, hvorav hvert missil bærer fire MIRV-stridshoder. Ettersom hver Delta IV SSBN bærer 16 Sineva-missiler, betyr dette at hver ubåt kan ha så mye som 64 stridshoder.
  • RSM-56 Bulava: Bulava har blitt presentert som den nye hjørnesteinen i Russlands sjøbaserte kjernevåpenstyrker, og missilet gjennomgår for tiden flere tester før de skal utplasseres på Russlands nyeste ubåter. Mens et lite antall ubåter av Borey-klassen har gjennomgått øvelser til sjøs, har det tilhørende RSM-56 Bulava-missilet vært forsinket på grunn av tekniske problemer og en rekke feilslåtte prøveoppskytinger. Dermed antas det at missiler av denne typen enda ikke er utplassert på ubåtene. Bulava er et tre-trinns, fast brennstoff-drevet missil som bærer fire MIRV-stridshoder per missil. Fordi hver ubåt av Borey-klassen er utstyrt med 16 utskytningsrør antas det at en Borey-ubåt vil kunne frakte, og skyte ut, opp til 64 stridshoder hver.
  • R-29RMU2: flere kilder hevder at denne missil-typen har vært en del av det russiske ubåt-arsenalet siden 2014. Noen spekulerer i at missilet kan være utstyrt med opp til ti stridshoder, mens andre mener at missilet kun er utstyrt med fire.

Russland utvikler også nye strategiske våpen:

  • Avangard: en hypersonisk type romfartøy med stridshoder som kan bæres av Sarmat-ICBMen.
  • Kinzhal: en hypersonisk ballistisk missil som kan utføre unngåelsesmanøvrer.
  • Peresvet: et høyenergi laservåpen.
  • Burevestnik: en atomdreven kryssermissil med ubegrenset rekkevidde.
  • Poseidon: et atomdrevet ubemannet undervannsfartøy med ubegrenset rekkevidde.

I tillegg til å besitte disse strategiske kjernevåpenene besitter Russland også omkring 2000 taktiske kjernevåpen utplasser på luft-, sjø- og landbaserte missilstyrker. I 1992 ga tidligere president Boris Jeltsin en lovnad om at Russland ville ruste ned sine landbaserte taktiske kjernevåpen, men det antas likevel at Russland fortsatt besitter rundt flere slike stridshoder utplassert på kortdistansemissiler (SRBMer). Disse tallene er usikre ettersom Russland ikke publiserer noen oversikt over antallet taktiske kjernevåpen landet besitter. Russland har likevel erklært at alle slike våpen er lagret under streng kontroll.

Modernisering av atomvåpen

Russland fortsetter å produsere nye stridshoder ved å erstatte eldre og utdaterte stridshoder. Selv om antallet russiske stridshoder bare er ca. 1/10 av Sovjets atomvåpenarsenal på sitt høydepunkt, bruker Russland store ressurser på å utvikle nye land- og sjøbaserte kjernevåpen, i tillegg til å modernisere alle tre delene av sin kjernefysiske triade. I november 2006 uttalte Russlands president Vladimir Putin at det ikke bare er antallet leveringssystemer og stridshoder som teller, men også kvaliteten på disse våpnene.

Mens START I-avtalen fra 1991 hindret partene i å øke antallet stridshoder per missil (MIRV), så erklærte Russland i desember 2006 at landet ville montere MIRV-stridshoder på sine nye Topol-M missiler. Ved å øke antallet stridshoder på hvert missil, er Russland i stand til å redusere militære kostnader samtidig som landet beholder paritet med USAs moderniserte arsenaler. Russland planlegger også å oppgradere og forlenge levetiden til flere av sine eksisterende missiler, delvis for å kunne bryte gjennom moderne rakettskjold.

Beholdninger av spaltbare materialer

Russland har offentlig erklært at landet ikke lenger produserer spaltbart materiale: høyanriket uran og plutonium. Allikevel har Russland store beholdninger av spaltbare materialer som kan bli brukt å produsere nye kjernevåpen. Russland sluttet, i likhet med USA, Storbritannia, Frankrike og Kina, å produsere høyanriket uran til våpen eller annen bruk på slutten av 1980-tallet, mer erklærte i 2012 at landet ville gjenoppta en begrenset produksjon av høyanriket uran til bruk i hurtigreaktorer og reaktorer ombord på skip. Russlands fortsatt store beholdninger av spaltbare materialer skaper stor usikkerhet rundt den totale beholdningen av spaltbare materialer i verden, ettersom Russland ikke har publisert informasjon rundt landets produksjon og konsum av plutonium og høyanriket uran. I likhet med USA fortsetter Russland å omdanne høyanriket uran, tidligere avsatt til militære formål, til lav-anriket uran brukt til reaktorbrensel, hvilket innebærer at globale beholdninger av høyanriket uran gradvis minimeres.

Atomvåpnenes rolle i nasjonal sikkerhetsstrategi

Atomvåpnenes rolle i det russiske forsvaret har variert etter at Russland arvet Sovjetunionens atomvåpen i 1991. I 1993 trakk Russland tilbake Sovjetunionens tidligere ikke-førstebruks-doktrine, en politikk som innebærer at en stat vil avstå fra å bruke atomvåpen først mot en annen stat før denne har utført et slikt angrep, og unnlot å spesifisere under hvilke omstendigheter atomvåpen kunne bli brukt. I 2000 publiserte derimot Russland en militær doktrine som beskrev flere ulike scenarier der atomvåpen kunne bli anvendt. Denne spesifiseringen kom trolig som et resultat av den relative svekkelsen av Russlands konvensjonelle militære styrker og en økende frykt for at NATO ville anvende militærmakt for å oppnå politiske mål i Øst- og Sentral-Europa.

Russlands nåværende militære doktrine ble publisert i 2014. Doktrinen understreker at russiske atomvåpen anses å være et viktige for å forhindre konflikt ved avskrekking, men doktrinen utelukker ikke at atomvåpen også kan brukes. Dersom Russland skal benytte atomvåpen må imidlertid landets eksistens være truet av en motmakt som benytter konvensjonelle våpen, eller av en motmakt som benytter atomvåpen mot Russland og/eller landets allierte. Videre, fokuserer doktrinen hovedsakelig på strategisk avskrekking hvilket innebærer at rollen til taktiske kjernevåpen reduseres.   (https://rusemb.org.uk/press/2029)

Russlands president Vladimir Putin

Russlands president Vladimir Putin

Hovedformålet med russisk atomvåpenpolitikk er å forsvare landet mot et angrep fra NATO. Den østlige utvidelsen av NATO representerer en strategisk trussel for Russland. Videre, er Russlands konvensjonelle militærmakt relativt svak sammenliknet med NATOs. I en slik situasjon fungerer atomvåpen som en utjevnende maktfaktor.

Avgjørelsen i 2000 om å redusere antallet landbaserte ballistiske missiler, og i stede videreutvikle landets strategiske ubåter, har blitt delvis reversert etter at USA trakk seg fra ABM-avtalen i 2002. Russland har også truet med å utplassere nye landbaserte ballistiske missiler som et motsvar til USA og NATOs planer om å produsere et rakettskjold. Videre har ikke Russland sagt seg villig til å diskutere en ny avtale om reduksjon i antallet taktiske kjernevåpen før USA fjerner sine 200 taktiske kjernevåpen utplassert i europeiske NATO-land. I august 2019 falt også den bilaterale INF-avtalen mellom USA og Russland fra 1987 ettersom USA anklaget Russland for å ha brutt avtalen i 2014 ved produksjon og testing av en ulovlig kryssermissil. På den annen side har Russland ved gjentatte anledninger utrykket et ønske om å forlenge den nye START-avtalen med fem år, men Kreml sier samtidig at de er villig til å gi opp avtalen dersom Trump-administrasjonen ikke ønsker å forlenge denne.

 

Seneste oppdatering: 16.12.19