Den menneskelige faktor

Når vi mennesker står overfor store farer kan vi se angsten i øynene, prøve å innhente best mulig informasjon og deretter handle rasjonelt. På den annen side kan vi også velge å unngå problemet og tilsløre angsten. Trusselen atomkrig representerer er for de fleste så overveldende at man velger ikke å tenke på det. Også ledere er utrustet med de samme psykologiske forsvarsmekanismene. Dette kan lede til irrasjonelle handlinger under press.

Castle_Bravo_(black_and_white)

Angstavvergning

Stilt overfor store trusler bruker mennesker ulike forsvarsmekanismer for å håndtere de sterke følelsene som ellers ville ha overveldet oss. Man kan bevisst skyve det ubehagelig bort og la være å tenke på det, eller man kan ta i bruk ubevisste mekanismer som blokkering og fortrengning. Dermed blir den bevisste angsten for fare dempet eller borte. Virkeligheten blir dermed tildekket, noe som kan føre til fastlåste tanke- og handlingsmønstre.

Tanken på atomkrigens uhyggelige konsekvenser blir gjerne tilslørt ved at man unngår å snakke om problemet. Det betraktes som altfor teknisk, for overveldende og derfor overlatt eksperter eller politikerne. En av de mest grunnleggende psykiske forsvarsmekanismene er benektelse. Leger er fortrolige med denne reaksjonen. De ser pasienter som ikke vil ta innover seg den alvorlige diagnosen, de ser pårørende som har vanskelig for å akseptere et dødsfall.

Tilsvarende er det mennesker som ikke vil ta innover seg kunnskapen om de kjernefysiske våpen og atomkrigens uhygge. Noen kan nok erkjenne intellektuelt atomvåpnenes destruktive kraft, antallet døde i tall og fysiske skadevirkninger, men følelsene som skulle knytte seg til en slik tankemessig forståelse er borte.

Den benektelsen som vi har omtalt blir selvsagt støttet av flere forhold. For det første er konsekvensene av en atomkrig så enorme at atomkrigen blir abstrakt og utenkelig. Vi tilpasser oss atomalderen og sier gjerne til oss selv at når vi ikke har hatt atomkrig på over 70 år så vil det nok aldri skje på nytt. Dessuten er det i de fleste av oss innebygget en tro på at fornuften vil seire.

Slike forsvarsmekanismer kan være hensiktsmessige for å kunne fungere i hverdagslivet. Vi er alle klar over at livet byr på mange farer, men vi klarer ikke å ta inn over oss alt vi vet. Risikoer vi ikke kan påvirke, som naturkatastrofer, kommer lett på avstand. Tanken på en atomkrig kommer gjerne i samme kategori, vi kan erkjenne muligheten, men opplever at vi uansett ikke kan gjøre noe med den. Selve størrelsen av trusselen gir mange en følelse av maktesløshet.

Samtidig erfarer mange som engasjerer seg i arbeidet mot atomvåpentrusselen at denne aktiviteten bidrar til å minske uro og engstelse. Opplevelsen av å gjøre noe sammen med andre likesinnede motvirker en følelse av håpløshet og avmakt.

Mange unge mennesker bekymrer seg i dag med rette for global oppvarming og klimaendringene som følger av denne. De forstår at dette kan true selve eksistensgrunnlaget for millioner av mennesker og at miljøødeleggelsene kan bli enorme. Atomvåpentrusselen er på samme måte knyttet til verdens skjebne. Disse to farene bør sees i sammenheng.

Frykten for radioaktiviteten

radiationRadioaktiv bestråling var helt ukjent for vanlige folk i 1945. De overlevende i Hiroshima og Nagasaki visste ikke at de var blitt utsatt for stråleeffekter og hva dette kunne medføre. Det samme gjaldt for hjelpemannskapene som etter hvert kom til unnsetning.

I dag er kunnskap om radioaktiv bestråling ved atomvåpeneksplosjoner og kjernereaktorulykker allment utbredt. Slik stråling er blant de farene folk frykter mest. Kunnskapen om faktisk risiko er imidlertid forbeholdt få mennesker. For folk flest fremstår muligheten for radioaktiv bestråling som svært skremmende. Det faktum at slik påvirkning ikke kan registreres av våre sanser bidrar til å forsterke følelsen av utrygghet, og vil i en aktuell situasjon utvilsomt påvirke folks handlinger.

Det er betydelig skepsis i befolkningen når det gjelder sivil atomkraft. Uroen er ikke blitt mindre etter de store ulykkene ved atomkraftverk i Tsjernobyl, Hviterussland og Fukushima, Japan. På samme måte frykter mennesker spredning av radioaktivitet gjennom terror eller militær bruk av radioaktive materialer som utarmet uran. Derimot aksepteres medisinsk bruk av ioniserende stråling, tross at dosene ikke er ubetydelige.

Beslutninger under press

Vi vet i dag en god del om hvordan mennesker handler under press. Innen visse grenser kan frykt og spenning få et individ til å handle rasjonelt og således prestere bedre enn det ellers ville ha gjort. Dersom angst og spenning når et visst nivå, kan den virke uheldig inn på vår atferd. Vi faller tilbake på konvensjonelle tankemønstre, vi blir mindre opptatt av å finne nye gode løsninger på den trusselen vi står overfor, og når frykt for fienden stimuleres ved propaganda og politisk press tiltar spenningen hos de politiske og militære ledere.

I en slik situasjon vil enhver handling ofte synes å være bedre enn ingen handling. Et ønske om å få det hele overstått kan oppstå selv om rasjonell overveielse tilsier at dette representerer selvmord. I en svært spent politisk og militær situasjon må vi altså tenke oss statsledere som er trøtte og utmattede, som har vanskelig for å konsentrere seg, som er engstelige og urolige for ulike meninger, omgitt av hauker som ønsker handling og andre som er handlingslammete. Der atomvåpen inngår i bildet, vil tanken på å slå til først dominere partenes strategi. Ingen ønsker egentlig å bruke atomvåpen, må vi tro, likevel øker risikoen for bruk voldsomt i en alvorlig krisesituasjon.

I en politisk krisesituasjon fattes gjerne viktige beslutninger i små grupper eller av lederen alene, noe som kan innebære at stressede ledere mister kontakten med eksperter på lavere nivå som kan ha innvendinger mot de vedtak som gjøres.

Ledere med medarbeidere som er enige med dem velger ofte rådgivere i sin omgangskrets uavhengig av kompetanse. Under stress kan man forstå ledere som vil ha støttespillere som er enige og som støtter dem, men en slik enstemmighet er farlig.

Selv om gruppebeslutninger vanligvis er bedre og mer pålitelige enn individuelle beslutninger, vil alle grupper under visse omstendigheter være tilbøyelige til å handle slik at risikoen snarere øker enn minsker. En fare er ettergivenhet vis-a-vis en dominerende leder. Politiske og militære grupper er her spesielt sårbare fordi det militære og det politiske liv belønner dem som støtter ledere. I tillegg legger militærutdannelsen som kjent vekt på lydighet mot autoriteter. Det er også interessant i denne sammenhengen at tallrike studier viser at grupper vanligvis tar større risiko enn individuelle personer. Dette kan forklares med at mot og djervhet står høyt. Medlemmer i en gruppe må således vise at de våger å ta risiko. Man har også erfart at grupper på lavere nivå i en krisesituasjon kan ha en tendens til å rapportere det de tror de overordnete gjerne vil høre. Derfor vil usikker informasjon fra radarskjermer kunne rapporteres som klare fakta, tross at det egentlig foreligger stor usikkerhet.

De militære gjør nok det de kan for å hindre menneskelige og tekniske feil. Men risikoen er der alltid. Vi vet også at personer som sitter foran radarskjermer og kontrollknapper ofte befinner seg på isolerte steder med begrenset kontakt med familie og venner. Arbeidet er ofte monotont og kjedelig, noe som selvsagt disponerer for unøyaktighet og nedsatt psykisk vurderingsevne. Man kjenner også til farlige ”practial jokes” der personalet ikke har innsett de alvorlige konsekvenser av slike morsomheter.

Vi vet dessuten at irrasjonelle ledere kan komme til makten. Adolf Hitler ville nok ha brukt atomvåpen om de var tilgjengelige. Vi vet at selv rasjonelle ledere kan bedømme situasjoner feil på grunn av direkte feilinformasjon, mistolkning, eller dårlige rådgivere. Vi kjenner også til statsledere som kan ha vært plaget av søvnløshet, stress, alderdom og/eller kroniske sykdommer som nedsetter dømmekraften.

Alle de problemene vi har nevnt blir selvsagt større i en krisesituasjon. En krise i politisk forstand er en situasjon der egne høyt prioriterte mål trues. Situasjonen blir kritisk fordi trusselen ofte utvikles hurtig med krav om rask handling. Krig er ikke et sjeldent resultat av beslutninger tatt i en krise.

Siste oppdatering: 18.12.19