Genus

For å forstå hvorfor atomvåpen finnes og av mange anses som legitime våpen, kan et kjønnsperspektiv være nyttig. Det vil gi en dypere forståelse av hvordan oppfatninger av kjønn, knyttet til ideer om makt og styrke, påvirker spredning av atomvåpen og hindrer nedrustning.

Genus eller kulturelt kjønn er et analytisk begrep som anvendes for å synliggjøre forestillinger om mannlighet og kvinnelighet, og hva det vil si å være kvinne eller mann. Genus handler delvis om individers identitet og hvordan samfunnet forteller oss at menn og kvinner, gutter og jenter bør være. Men det har også å gjøre med hvordan maktrelasjoner både innen familien og i samfunnet struktureres.

Før vi går videre og ser på hva kjønn har med atomvåpen å gjøre, kommer en gjennomgang av hva disse begrepene betyr, og hva som skiller dem.

BIOLOGISK KJØNN KULTURELT KJØNN
Biologiske, medfødte likheter og ulikheter mellom kvinner og menn. Sosialt og kulturelt utviklede roller og karaktertrekk som tilskrives kvinner og menn.
Eksempel: Kvinner og menn har ulik hormonbalanse (ulike nivåer av testosteron og østrogen). Dette gjør at menn, som har mer testosteron, har bedre mulighet for å utvikle muskelmasse og bli fysisk sterke. Eksempel: Kvinner anses for å være omsorgsfulle og kjærlige av natur, mens det snarere er slik at kvinner utvikler kunnskap om dette fordi de gjennom historien har hatt ansvar for familie og hjem. Allerede som barn blir jenter lært opp til å leke med dukker og lekekjøkken.

 

I samfunnet er det ulike forventninger om hva kvinner og menn bør jobbe med, hvilken rolle de skal ha i familien, og hva som betraktes som å være en ”riktig” kvinne eller en ”riktig” mann. Gjennom dette tillegges biologiske kjønnsforskjeller kulturelle betydninger. Dette viser seg ofte gjennom at kvinner sosialiseres inn i passive roller, mens menn oppdras til å innta aktive roller i samfunnet.

Det som kulturelt assosieres med det ”mannlige”, som styrke, rasjonalitet og aktivitet, vurderes gjerne høyere enn det som kulturelt knyttes til ”kvinnelighet”. Slike forstillinger bidrar til å befeste ideer om at det er ”naturlig” at menn har større makt enn kvinner.

Mannlig med krig og kvinnelig med fred?

I sluttrapporten fra Kommisjonen om masseødeleggelsesvåpen fra 2006 (Blix-kommisjonen) konstateres det at ”kvinneorganisasjoner svært ofte har spilt en avgjørende rolle i motstanden mot atomvåpen – fra fredskonferansene i Haag på 1800-tallet og frem til i dag.” Kvinners rolle i å bevare og fremme fred og sikkerhet ble anerkjent av FNs sikkerhetsråd i resolusjon 1325 (2000): ”Kvinner har helt korrekt observert at forsvarspolitikk og bruk av væpnet vold ofte har blitt påvirket av feilaktige ideer om mannlighet og styrke. En forståelse av og en frigjørelse fra dette tradisjonelle perspektivet kan være til hjelp for å avskaffe noen av de hindringer som står i veien for nedrustning og ikkespredning”. Likevel har kvinners rolle i disse sammenhengene ofte blitt forbigått eller glemt.

”Vi var tvunget til å vise omverdenen at vi ikke er et land av evnukker” erklærte lederen av de hinduistiske nasjonalistene, Balasaheb Thackeray, etter de indiske prøvesprengningene i 1998. Atomvåpen, den største, sterkeste og farligste av alle våpentyper, assosieres med maskulinitet, makt og potens. India, et av landene som nylig har skaffet seg atomvåpen, mente at landet var tvunget til å vise at India ikke var et svakt land; at det ikke var et land med svekket mandighet. Derfor er perspektivet på kulturelt kjønn viktig når man diskuterer atomvåpennedrustning og spredning av atomvåpen.

De fleste stater vil fremstå som sterke, sette seg respekt og ha makt til å påvirke omverdenen. Atomvåpen skaper et hierarki av makt i verden: den som har størst kapasitet til å ødelegge verden har samtidig stor makt. Det at USA, med verdens sterkeste økonomi og de største konvensjonelle militære styrkene, mener at landet må ha atomvåpen for å bevare nasjonens sikkerhet, sender tydelige signaler til andre stater om atomvåpnenes betydning. Å skaffe seg egne atomvåpen blir en metode for å vise at ens eget land har den samme styrken, den samme makten og den samme maskuliniteten. Atomvåpen blir diskutert med bruk av ”harde” begreper som makt, styrke og potens.

I den internasjonale sikkerhetspolitiske debatten om atomvåpen utelates ofte ”myke” aspekter som redsel, håpløshet og konsekvensene bruk av atomvåpen har på fysisk og psykisk helse. Ettersom våpen generelt, og atomvåpen spesielt, assosieres med maskulinitet og styrke blir nedrustning et uttrykk for det motsatte: femininitet og svakhet. Det er ikke ord som stater vil forbindes med og derfor blir nedrustning ikke heller et attraktivt alternativ. Vi må være bevisste på disse kjønnede begrepsassosiasjonene hvis vi skal forvandle de intellektuelle og politiske prosessene som så lenge har bremset atomnedrustningen.

Altfor få kvinner – resolusjon 1325

En annen viktig faktor når man snakker om et kjønnsperspektiv på atomvåpen og nedrustning, er kjønnsbalansen i forsamlinger der beslutninger fattes. Det finnes ingen garanti for at verden ville vært et fredeligere sted dersom den ble styrt av kvinner selv om man hører den påstanden titt og ofte. Det kan heller ikke bevises at vi ville sett en raskere nedrustning dersom det var flere kvinner i beslutningsposisjoner. Én ting er sikkert: vi lever i en verden der omtrent halvparten av alle mennesker er kvinner, men vi lever helt klart ikke i en verden der halvparten av beslutningstagerne er kvinner.

At det bare finnes et lite antall kvinner i de høyeste posisjonene i nedrustningsforhandlinger kan ha ulike årsaker. Dels kan det være vanskelig for kvinner å slå seg opp i den internasjonale mannsdominerte sikkerhetspolitiske arenaen. Dels kan det være færre kvinner som forsøker ettersom kvinner oftere oppdras til å interessere seg for ”myke” spørsmål som utvikling og bistand. Som vi så ovenfor blir nedrustningsspørsmål tradisjonelt sett på som harde, mannlige problemstillinger.

I år 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon om kvinner, fred og sikkerhet, resolusjon 1325. En av målsetningene med resolusjon 1325 er å øke den kvinnelige deltagelsen på alle nivåer i det sikkerhetspolitiske arbeidet. At sikkerhetsrådet har vedtatt en resolusjon betyr at resolusjonens innhold blir bindende for alle FNs medlemsland. Det innebærer at alle FN-landene har gått med på å samarbeide for å øke den kvinnelige deltagelsen i det sikkerhetspolitiske arbeidet – fra grasrotnivå til det høyeste beslutningstakende nivået.

Etter resolusjon 1325 har ytterligere seks resolusjoner med samme tema blitt vedtatt. Dette viser at det er en voksende erkjennelse av genus-aspektet ved våpen og nedrustning, men vi har fremdeles en lang vei å gå.

Når man ser på de samlede regjeringsrepresentantene på nedrustningskonferansen (CD) i Genève er det tydelig at antallet kvinner i internasjonale nedrustningsforhandlinger fortsatt er lavt til tross for målsetningene i resolusjon 1325. Av 65 medlemsstater er det bare en drøy håndfull som har kvinner som hovedrepresentanter. Det er altså en lang vei å gå før halvparten av verdens befolkning, kvinnene, er representert i like stor grad som menn i beslutningstakende forsamlinger.

 

Siste oppdatering: 15.11.20