Prøvestansavtalene

Det finnes to avtaler som regulerer atomvåpenprøvesprengninger. Den første er den delvise prøvestansavtalen (PTBT) og den andre er den fullstendige prøvestansavtalen (CTBT). Mens PTBT forbyr prøvesprengninger i atmosfæren, under vannet og i rommet, forbyr CTBT prøvesprengninger over og under jorda, under vannet og i rommet, samt prøvesprengninger med fredelige formål.

Den delvise prøvesprengningsavtalen (PTBT)

Man innså tidlig de potensielle risikoene ved prøvesprengning. Allerede i 1958 ble det forsøkt å få i stand en avtale for å regulere prøvesprengninger. USA og Storbritannia lovet å gjøre et ettårig langt opphold (moratorium) i prøvesprengningene sine, hvilket Sovjetunionen noen dager senere også sluttet seg til. Oppholdet tok slutt i 1961 på grunn av politiske spenninger og den militære utviklingen. Sovjetunionen gjennopptok sine prøvesprengninger etterfulgt av USA.

Rundt om i verden begynte mennesker å innse risikoen for radioaktiv stråling fra de atmosfæriske prøvesprengningene. Dette økte presset på atomvåpenstatene. I 1963 forhandlet Sovjetunionen, USA og Storbritannia fram den delvise prøvesprengningsavtalen (PTBT) som forbød atomvåpenpøvesprengninger i atmosfæren, i rommet og under vann. Frankrike og Kina gikk ikke med på avtalen.

Problemet med PTBT var at den ikke forbød underjordiske prøvesprengninger og utvikling av nye typer av atomvåpen. Selv underjordiske sprengninger kan være årsak til at radioaktivitet spres. PTBT regulerer heller ikke reduksjon av de atomvåpenarsenalene som finnes i verden. Faktum er at atomvåpenstatene økte takten på prøvesprengningene sine etter 1963 og atomvåpenarsenalene ble mellom 1963 og 1970 fordoblet.

Den fullstendige prøvstansavtalen (CTBT)

For å begrense mulighetene for nyutvikling av atomvåpen og for å motvirke risikoen for at nye stater produserer og anskaffer atomvåpen oppsto et behov for en sterkere avtale enn PTBT. I 1996 vedtok FN den fullstendige prøvstansavtalen (Comprehensive Test Ban Treaty, CTBT) som ble fremforhandlet på Nedrustningskonferansen i Genève.

Den fullstendige prøvestansavtalen forbyr alle atomvåpensprengninger uavhengig av om de skjer over eller under jorda, under vann eller i ytre rom. Til og med såkalte atomvåpensprengninger med et fredelig formål forbys gjennom CTBT. Imidlertid forbys ikke atomvåpentester med andre metoder.

For at CTBT skal tre i kraft og bli en del av internasjonal rett må avtalen signeres og ratifiseres av alle de 44 landene i verden som har atomreaktorer. I dag (desember 2019) har tre av disse landene: India, Pakistan og Nord-Korea ikke undertegnet avtalen. Til sammen har 184 land undertegnet avtalen og 168 land har ratifisert den (desember 2019). Du kan følge fremgangen her. I påvente av at avtalen skal tre i kraft har atomvåpenstatene uttalt at de skal opprettholde moratoriet av prøvesprengninger. Dette moratoriet har blitt aksepter av alle atomvåpenstater utenom Nord-Korea.

På tilsynskonferansen til ikke-spredningsavtalen i 2000 ble det bestemt at det ikke skal gjennomføres prøvesprengninger i påvente av at prøvestansavtalen fra 1996 skal tre i kraft, et prinsipp som til og med India og Pakistan ser ut til å ha sluttet seg til selv om de ikke er en del av ikkespredningsavtalen.

CTBT er et viktig steg for ikke-spredning av atomvåpen ettersom avtalen i prinsippet hindrer utviklingen av nye atomvåpen. CTBT forbyr ikke forskning på atomvåpen, men det er vanskelig å utvikle nye atomvåpen uten å prøvesprenge.

For å kontrollere at avtalen blir etterlevd av medlemslandene etablerte avtalen en organisasjon: Comprehensive Test Ban Treaty Organisation (CTBTO). En forberedende kommisjon i organisasjonen jobber for å legge til rette for at avtalen skal tre i kraft så raskt som mulig, og for at det globale overvåkingssystemet IMS skal fungere problemfritt når avtalen blir en del av internasjonal lovgivning.

Comprehensive Test Ban Treaty Organisation (CTBTO)

Den forberedende kommisjonen bruker ca. 80% av all sin tid på å skape et internasjonalt kontrollsystem for å håndheve avtalen. Kontrollsystemet består av IMS og av inspeksjoner med korte notiser om kjerneteknologiske anlegg og tillitskapende tiltak mellom landene.

IMS har flere hundre overvåkingsstasjoner og flere laboratorier rundt om i verden som kontrollerer om land utfører prøvesprengninger. Med hjelp av seismologiske måleinstrument, hydroakustikk og infralys skal man kunne kontrollere under jorden, under vann og i atmosfæren. Laboratoriene har moderne teknikk som kan fange opp signaler om radioaktivt avfall fra prøvesprengninger.

CTBTO kan ikke handle fullt ut før avtalen trår i kraft, men det internasjonale overvåkningssystemet er allerede i bruk. Over 200 overvåkingsstasjoner sender i dag viktig informasjon for å overvåke seismisk aktivitet og for å kunne avgjøre om denne skyldes atomvåpeneksplosjoner.

Sist oppdatert: 19.12.19