Nedrustningskonferansen

Nedrustningskonferansen (CD) i Geneve hvor 65 land, deriblant Norge deltar, skal blant annet kontrollere at nedrustnings- og våpenkontrollavtalen blir etterlevd, samt forhandle fram nye avtaler. De siste to tiårene har arbeidet i CD stått stille på grunn av grunnleggende uenigheter om prioriteringer og arbeidsformer.

Conference on Disarmament (Nedrustningskonferansen – CD) ble grunnlagt i 1979 som et resultat av av den første spesialsesjonen om nedrustning i FNs generalforsamling året før. FNs medlemsland innså da at det burde dannes et internasjonalt organ med mandat til å forhandle frem juridisk bindende avtaler om nedrustning og våpenkontroll.

CD regnes som et selvstendig FN-organ, og dets sekretærer utnevnes av FNs generalsekretær. CD må også ta hensyn til anbefalingene fra FNs generalforsamling og leverer inn en rapport til generalforsamlingen minst en gang i året.

Medlemmer og møter

Ved starten av 1979 hadde CD 40 medlemsland. Senere har CD vokst til 65 medlemmer (se under). Stater som ikke regnes som medlemsland, men som uttrykker ønske om å delta på nedrustningskonferansens diskusjoner blir invitert til å delta som observatører.

I CD kan statene enten uttale seg i grupper eller enkeltvis. Blant de stående geografiske grupperingen finnes den Vestlige gruppen (Western Group); bevegelsen av alliansefrie stater (Non-Aligned Movement) som også kalles G21 (Group of 21); gruppen av Østeuropeiske stater; P5 (de fem permanente medlemslandene i FNs sikkerhetsråd); P4 (P5 minus Kina) samt Kina, som ofte refererer til seg selv som ”the Group of One”. Den Europeiske Unionen (EU) uttaler seg ofte i fellesskap. Det hender også at noen stater går sammen om en felles uttalelse i saker hvor de har det samme standpunktet.

Navnet Nedrustningskonferansen er noe misvisende, ettersom en konferanse som oftest er en tidsbegrenset sammenkomst. Nedrustningskonferansen har derimot tre sesjoner hvert år. Den første sesjonen innledes i januar og varer i ti uker; den andre begynner i mai og er syv uker lang; og den tredje begynner i juli og er også syv uker land. Vanligvis blir det avholdt et åpent plenumsmøte hver uke. Det åpne møtet er åpent for alle som har et adgangskort for å komme inn i FN-bygningen. Alle som ikke er den del av en statlige delegasjon får imidlertid delta fra tilhørergalleriet, men får ikke tale på konferansen.

Medlemslandene i CD rullerer på å være ordstyrer på konferansen etter en alfabetisk ordning. Hver ordstyrer sitter i fire uker, hvilket betyr at hvert år er det seks ulike ordstyrere. Siden 2006 har de seks ordstyrende landene samarbeidet tettere og koordinert aktivitetene sine for å bygge videre på hverandres arbeid i stedet for å gjenta det som er blitt gjort under tidligere ordstyrerperioder.

Mandat og dagsorden

Nedrustningskonferansen er verdens eneste multilaterale organ (det vil si med flere deltagende stater) som har mandat til å forhandle fram lovlig bindende internasjonale avtaler for nedrustning og våpenkontroll.

Nedrustningskonferansen har en stående dagsorden, også kalt De ti bud. Dagsorden består av de spørsmålene som det forventes at CD jobber med:

  1. Atomvåpen i alle dens aspekter
  2. Kjemiske våpen (tatt av dagsorden i 1993 etter at CD forhandlet frem Kjemivåpenkonvensjonen den 3. september 1992)
  3. Andre typer masseødeleggelsesvåpen
  4. Konvensjonelle våpen
  5. Reduksjon av militærbudsjetter
  6. Reduksjon av de væpnede styrker
  7. Nedrustning og utvikling
  8. Nedrustning og internasjonal sikkerhet
  9. Sikkerhetstiltak, tillitskapende tiltak og effektive kontrollmekanismer for nedrustningstiltak som alle parter kan godta
  10. En fullstendig plan for nedrustning som fører til generell og fullstendig nedrustning under effektiv internasjonal kontroll

Nedrustningskonferansen diskuterer de fleste av spørsmålene på dagsordenen i såkalte ad hoc komitéer, hvor diskusjonene blir holdt bak stengte dører. Mangelen på innsyn i nedrustningskonferansens arbeid har blitt kritisert. Sivilsamfunnets representanter etterlyser større mulighet for påvirkning på arbeidet som blir gjort i konferansen, men hittil har det ikke skjedd. Mange stater har uttrykt at de stiller seg positive til at sivilsamfunnet får spille en større rolle.

Denne påstanden blir tatt opp hvert år på den internasjonale kvinnedagen 8. mars og sendt til CD av en samling av kvinnelige fredsorganisasjoner, hvilket har tiltrukket seg mye oppmerksomhet. Kvinneorganisasjonene arrangerer hvert år i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen et stort nedrustningsseminar i FN. Seminaret utarbeider en uttalelse til CD, som de presenterer for konferansen.

Konsensus

Nedrustningskonferansen fatter alle sine beslutninger med konsensus. Det innebærer at ingen beslutninger kan fattes dersom ikke alle medlemslandene er enige. Konsensusprinsippet har blitt kritisert for å stå i veien for arbeidet i CD. Det er svært vanskelig å få alle de 65 statene til å enes om et spørsmål, hvilket har betydd at CDs arbeid siden 1996, etter man avsluttet arbeidet med den fullstendige prøvestansavtalen, har stått stille. Det har også blitt kritisert at de landene som blokkerer konsensus ikke trenger å gjøre det i åpne møter hvor det protokollføres, men kan gjøre det bak i kulissene.

Et alternativ som diskuteres er at statene stemmer i ulike spørsmål, og at beslutninger fattes med kvalifisert flertall. Kvalifisert flertall innebærer at minst ⅔ eller ¾ av medlemslandene må være enige for at en beslutning skal fattes. Problemet er at også avgjørelsen om å endre konsensusregelen må fattes med konsensus, og statene er ikke enige om at flertallsavgjørelser er en bedre arbeidsmetode.

Hva har nedrustningskonferansen gjort?

Nedrustningskonferansen og de organene som jobber innen CD har forhandlet frem mange viktige avtaler for nedrustning og våpenkontroll. Blant disse kan nevnes ikke-spredningsavtalen NPT; konvensjonen for et forbud mot militært og annet fiendtlig bruk av miljømodifiseringsteknikk, avtalen om bruk av havsbunn, konvensjonen om biologiske våpen, konvensjonen om kjemiske våpen samt den fullstendige prøvstansavtalen.

Andre avtaler har blitt forhandlet frem utenfor rammene til CD siden systemet har blitt sett på som tregt. For eksempel kom konvensjonene som forbyr landminer og klasevåpen til gjennom prosesser utenfor CD.

Hva skjer idag?

Siden 1996 har arbeidet i CD stått stille. Arbeidet med å styrke samarbeidet mellom de roterende ordstyrerlandene gjorde at CDs arbeid ble effektivisert og det oppsto en forventning om et sterkere CD. Imidlertid har det ikke skjedd mye, noen ganger har man blitt enige om et arbeidsprogram, men man har ikke lyktes i å implementere disse arbeidsprogrammene til konkret arbeid. Det spørsmålet som ser ut til å være nærmest og bli påbegynt forhandlinger om er FMCT, en avtale som forbyr produksjon av spaltbart material som kan brukes til atomvåpen.

Nedrustningskonferansens 65 medlemsstater (oktober 2014): Algeria, Argentina, Australia, Bangladesh, Belgia, Brasil, Bulgaria, Chile, Colombia, Demokratiske Republikken Kongo, Ecuador, Egypt, Etiopia, Finland, Frankrike, Ungarn, India, Indonesia, Iran, Irak, Irland, Israel, Italia, Japan, Kazakstan, Kamerun, Kanada, Kenya, Kina, Cuba, Malaysia, Marokko, Mexico, Mongolia, Myanmar, Nederland, Nigeria, Nordkorea, Norge, New Zealand, Pakistan, Peru, Polen, Romania, Russland, Sveitsei, Senegal, Slovakia, Spania, Sri Lanka, Storbritannia, Sverige, Sørafrika, Sørkorea, Syria, Tunisia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, USA, Venezuela, Vietnam, Hviterussland og Sør Afrika.

 

Seneste oppdateringen: 151209