Nedrustningskonferansen

Nedrustningskonferansen (The Conference on Disarmament, CD) skal blant annet kontrollere at nedrustnings- og våpenkontrollavtalen blir etterlevd, samt forhandle fram nye avtaler. På konferansen deltar 65 ulike land, deriblant Norge. De siste årene har arbeidet i CD stått stille på grunn av grunnleggende uenigheter om prioriteringer og arbeidsformer.

Nedrustningskonferansen ble grunnlagt i 1979 som et resultat av av den første spesialsesjonen om nedrustning i FNs generalforsamling året før. FNs medlemsland innså da at det burde dannes et internasjonalt organ med mandat til å forhandle frem juridisk bindende avtaler om nedrustning og våpenkontroll.

CD regnes som et selvstendig FN-organ og dets sekretærer utnevnes av FNs generalsekretær. CD må også ta hensyn til anbefalingene fra FNs generalforsamling og leverer inn en rapport til generalforsamlingen minst en gang i året.

Medlemmer og møter

Ved starten av 1979 hadde CD 40 medlemsland. Per i dag har CD 65 deltakende stater. Stater som ikke regnes som medlemsland, men som uttrykker ønske om å delta på nedrustningskonferansens diskusjoner blir invitert til å delta som observatører.

I CD kan statene enten uttale seg i grupper eller enkeltvis. Blant de stående geografiske grupperingen finnes den Vestlige gruppen (Western Group); bevegelsen av alliansefrie stater (Non-Aligned Movement) som også kalles G21 (Group of 21); gruppen av Østeuropeiske stater; P5 (de fem permanente medlemslandene i FNs sikkerhetsråd); P4 (P5 minus Kina) samt Kina, som ofte refererer til seg selv som ”the Group of One”. Den Europeiske Unionen (EU) uttaler seg ofte i fellesskapet. Det hender også at noen stater går sammen om en felles uttalelse i saker hvor de har det samme standpunktet.

Navnet Nedrustningskonferansen er noe misvisende, ettersom en konferanse som oftest er en tidsbegrenset sammenkomst. Nedrustningskonferansen har derimot tre sesjoner hvert år. Den første sesjonen innledes i januar og varer i ti uker; den andre begynner i mai og er syv uker lang; og den tredje begynner i juli og varer også i syv uker. Vanligvis blir det avholdt et åpent plenumsmøte hver uke. Det åpne møtet er åpent for alle som har et adgangskort for å komme inn i FN-bygningen. Alle som ikke er den del av en statlige delegasjon får imidlertid delta fra tilhørergalleriet, men får ikke tale på konferansen.

Medlemslandene i CD rullerer på å være ordstyrer på konferansen etter en alfabetisk ordning. Hver ordstyrer sitter i fire uker, hvilket betyr at det hvert år er seks ulike ordstyrere. Siden 2006 har de seks ordstyrende landene samarbeidet tettere og koordinert aktivitetene sine for å bygge videre på hverandres arbeid i stedet for å gjenta det som er blitt gjort under tidligere ordstyrerperioder.

Nedrustningskonferansens 65 medlemsstater (desember 2019) er: Algeria, Argentina, Australia, Bangladesh, Belgia, Brasil, Bulgaria, Chile, Colombia, Demokratiske Republikken Kongo, Ecuador, Egypt, Etiopia, Finland, Frankrike, Ungarn, India, Indonesia, Iran, Irak, Irland, Israel, Italia, Japan, Kazakstan, Kamerun, Kanada, Kenya, Kina, Cuba, Malaysia, Marokko, Mexico, Mongolia, Myanmar, Nederland, Nigeria, Nordkorea, Norge, New Zealand, Pakistan, Peru, Polen, Romania, Russland, Sveitsei, Senegal, Slovakia, Spania, Sri Lanka, Storbritannia, Sverige, Sørafrika, Sørkorea, Syria, Tunisia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, USA, Venezuela, Vietnam, Hviterussland og Sør Afrika.

Mandat og dagsorden

Nedrustningskonferansen er verdens eneste multilaterale organ som har mandat til å forhandle frem lovlig bindende internasjonale avtaler for nedrustning og våpenkontroll.

Nedrustningskonferansen har en stående dagsorden, også kalt “De ti bud”. Dagsorden består av de spørsmålene som det forventes at CD jobber med:

  1. Alle aspekter ved atomvåpen
  2. Kjemiske våpen (tatt av dagsordenen i 1993)
  3. Andre typer masseødeleggelsesvåpen
  4. Konvensjonelle våpen
  5. Reduksjon av militærbudsjetter
  6. Reduksjon av væpnede styrker
  7. Nedrustning og utvikling
  8. Nedrustning og internasjonal sikkerhet
  9. Sikkerhetstiltak, tillitskapende tiltak og effektive kontrollmekanismer for nedrustningstiltak som alle parter kan godta
  10. En fullstendig plan for nedrustning som fører til generell og fullstendig nedrustning under effektiv internasjonal kontroll

Nedrustningskonferansen diskuterer de fleste av spørsmålene på dagsordenen i såkalte ad hoc komitéer, hvor diskusjonene blir holdt bak stengte dører. Mangelen på innsyn i nedrustningskonferansens arbeid har blitt kritisert. Sivilsamfunnets representanter etterlyser større mulighet for påvirkning på arbeidet som blir gjort i konferansen, men hittil har ikke dette skjedd. Mange stater har uttrykt at de stiller seg positive til at sivilsamfunnet får spille en større rolle.

Denne påstanden blir tatt opp hvert år på den internasjonale kvinnedagen 8. mars og sendt til CD av en samling av kvinnelige fredsorganisasjoner, hvilket har tiltrukket seg mye oppmerksomhet. Kvinneorganisasjonene arrangerer hvert år i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen et stort nedrustningsseminar i FN. Seminaret utarbeider en uttalelse til CD, som de presenterer for konferansen.

Konsensus

Nedrustningskonferansen fatter alle sine beslutninger med konsensus. Det innebærer at ingen beslutninger kan fattes dersom ikke alle medlemslandene er enige. Konsensusprinsippet har blitt kritisert for å stå i veien for arbeidet i CD. Det er svært vanskelig å få alle de 65 statene til å enes om et spørsmål, hvilket har betydd at CDs arbeid siden 1996, etter arbeidet med den fullstendige prøvestansavtalen ble avsluttet, har stått stille. Det har også blitt kritisert at de landene som blokkerer konsensus ikke trenger å gjøre det i åpne møter hvor det protokollføres, men kan gjøre det bak i kulissene.

Et alternativ som diskuteres er at statene stemmer i ulike spørsmål, og at beslutninger fattes med kvalifisert flertall. Kvalifisert flertall innebærer at minst ⅔ eller ¾ av medlemslandene må være enige for at en beslutning skal fattes. Problemet er at også avgjørelsen om å endre konsensusregelen må fattes med konsensus. Statene er ikke enige om at flertallsavgjørelser er å foretrekke.

Hva har nedrustningskonferansen gjort?

Nedrustningskonferansen og de organene som jobber innen CD har forhandlet frem mange viktige avtaler for nedrustning og våpenkontroll. Blant disse er ikkespredningsavtalen NPT; konvensjonen for et forbud mot militær og annet fiendtlig bruk av miljømodifiseringsteknikk, avtalen om bruk av havbunn, konvensjonen om biologiske våpen, konvensjonen om kjemiske våpen samt den fullstendige prøvstansavtalen.

Andre avtaler har blitt forhandlet frem utenfor rammene til CD fordi systemet har blitt sett på som tregt. For eksempel kom konvensjonene som forbyr landminer og klasevåpen til gjennom prosesser utenfor CD.

Hva skjer idag?

Etter 1996 sto arbeidet i CD stille over lengre tid, men i 2009 skjedde det et gjennombrudd. Da ble det etablert flere arbeidsgrupper som skulle se på ulike temaer som konferansen dekker. Gruppene fokuserte på å fremforhandle en avtale om spaltbart materiale (FMCT), å skape praktiske fremgangsmåter for å redusere mengden atomvåpen, forhindre et våpenkappløp i verdensrommet (PAROS) og å adressere negative sikkerhetsbekreftelser.

Grunnet konferansens begrensede medlemskap, samt dysfunksjonalitet, ble ikke FNs atomvåpenforbud fremforhandlet her i 2017, men i FN.

Sist oppdatert: 19.12.19