Den kalde krigen

Den kalde krigen var en periode med skarpe motsetninger mellom det kommunistiske Sovjetunionen og det kapitalistiske USA, og deres respektive allierte stater og organisasjoner.

Fred er mer enn fravær av krig og væpnet vold. Positiv fred betyr at alle mennesker kan leve et liv i harmoni og trygghet. Selv der det ikke er åpen krigføring er det ofte strukturer i samfunnet som gjør at harmoni og trygghet ikke er tilstede. Det kan for eksempel omfatte vold i hjemmet, rasisme, sosial og økonomisk urettferdighet. Diskriminering på grunnlag av kjønn og seksuell legning er andre eksempler.

Under den kalde krigen var det aldri åpen krig mellom supermaktene USA og Sovjetunionen, men selve begrepet “den kalde krigen” gjør det klart at det ikke var en periode preget av trygghet og harmoni i verden.

Den kalde krigen varte fra slutten av andre verdenskrig i 1945 til 1991 da Sovjetunionen ble oppløst. Noen ganger snakker man om to kalde kriger. Den første fra 1945 til 1960. Den andre fra tidlig på 1980-tallet til 1991. Perioden imellom, med relativ avspenning, regnes i så fall ikke som en kald krig. Atomvåpenkappløpet pågikk i hele perioden. Perioden var preget av terrorbalanse og våpenkappløp mellom de to store blokkene.

Den kalde krigen satte sitt preg på all internasjonal politikk i løpet av de 45 årene den varte. Væpnede konflikter i Afrika, Asia, Sentral- og Sør-Amerika eskalerte ofte som følge av at supermaktene tok siden til sine respektive allierte i nasjonale eller regionale konflikter og støttet dem med våpen og penger.

FN og Baruchplanen

Winston_Churchill_and_Bernard_Baruch_talk_in_car_in_front_of_Baruch's_home,_14_April_1961

Winston Churchill og Bernard Baruch

På FNs første generalforsamling i januar 1946 vedtok medlemsstatene en resolusjon som opprettet en kommisjon. Oppgaven til kommisjonen var å arbeide for avskaffelse av alle atomvåpen i verden. USA utarbeidet en plan for hvordan man skulle gjennomføre dette. Planen ble oppkalt etter Bernard Baruch, mannen som laget den. 

Etter Baruchplanen skulle kjernekraft bli satt under internasjonal kontroll. Verdens land skulle komme til enighet om at kjernekraft bare skulle brukes til fredelige formål. Land som ikke hadde atomvåpen, underskrev på at de aldri å skulle anskaffe dem. USAs egne atomvåpen skulle ikke demonteres før det internasjonale kontrollsystemet var på plass.

Sovjetunionen godtok planene for internasjonal kontroll over kjernekraft, men motsatte seg Baruchplanen på ett vesentlig punkt. Sovjet ville at USAs atomvåpen skulle demonteres før atomkraft ble satt under internasjonal kontroll først. Årsaken til dette var at den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen hadde begynt, og Sovjetunionen ville ikke at USA skulle ha monopol på atomvåpen. USA og Sovjet ble aldri enige om rekkefølgen på når avskaffelsen av atomvåpen skulle skje. Dermed ble Baruchplanen aldri en realitet.

I stedet gjennomførte Sovjet sin første atomprøvesprengning i august 1949. Den 3. oktober 1952 gjennomførte Storbritannia sin første atomprøvesprengning. Et par år senere erklærte Frankrike at de hadde atomvåpen og gjennomførte sin første atomprøvesprengning i Sahara i 1960. I 1964 gjennomførte Kina sin første prøvesprengning i atmosfæren over Lop Nor.

Våpenkappløp, terrorbalanse og MAD

Våpenkappløpet mellom de to supermaktene var et faktum. USA og Sovjet spionerte på hverandres atomvåpenarsenaler. Hver gang de mistenkte at den andre hadde økt sine arsenaler, eller ervervet en ny type kjernefysisk våpen, overgikk den gjerne fienden med et par hakk. Dette førte til et våpenkappløp som verken USA eller Sovjetunionen kunne stoppe. Dette var fordi risikoen ved å stoppe opp var at fienden ville tilegne seg bedre våpen. Begge landene hadde atomvåpen rettet direkte mot hverandres territorium, klare til å bli avfyrt i løpet av minutter.

Under den kalde krigen brukte supermaktene en militærdoktrine som kalles garantert gjensidig ødeleggelse (mutually assured destruction, MAD). Doktrinen bygde på vissheten om at begge sider hadde nok atomvåpen i sine arsenaler til å utslette den andre dersom den skulle utsettes for et atomangrep. Etter doktrinen var det således forventet at dersom USA for eksempel angrep Sovjetunionen ville Sovjet umiddelbart kunne svare med et atomvåpenangrep, hvilket ville medføre et enda større motangrep fra USA. Resultatet ville være garantert gjensidig ødeleggelse. MAD-doktrinen hvilte således på antakelsen om at ingen av supermaktene ville våge å være den første til å anvende atomvåpen fordi begge statene hadde “launch-on-warning” systemer. Disse systemene oppdager et fiendtlig atomangrep før rakettene når sitt mål, hvilket muliggjør et motangrep før arsenaler ødelegges.

MAD-doktrinen ga opphav til det som kalles den kalde krigens terrorbalanse. Forestillingen var at de massive atomvåpenarsenalene, med kapasitet til å utslette både fiender og venner, avskrekket supermaktene fra å bruke sine atomvåpen. Det var en hårfin balanse som skapte frykt globalt. Selv om den kalde krigen er over og argumentene for å beholde atomvåpen ikke lenger er holdbare går nedrustningen i USA og Russland sakte. Statene har fortsatt deler av sine atomvåpen i høy beredskap, klare til å bli avfyrt i løpet av minutter.

Cuba-krisen 1962

Cubakrisen, som kalles Oktoberkrisen av cubanerne og Karibiakrisen av russerne, regnes for å være det nærmeste supermaktene kom atomkrig under den kalde krigen.

Fidel_Castro

Fidel Castro

Cuba hadde et godt forhold til den kommunistiske Sovjetunionen etter at Fidel Castro tok makten på øya gjennom et militærkupp i 1959. Med det formål å styrte Castro-regimet trente det amerikanske militæret eksil-cubanerne i USA. I april 1961 gikk de 1500 CIA-trente eksil-cubanerne i land på Bay of Pigs i et mislykket forsøk på å styrte regimet. Det tok Castros tropper tre dager å bekjempe de invaderende styrkene.

Etter den amerikanske invasjonen søkte Fidel Castro militær hjelp fra Sovjetunionen. Den 14. oktober 1962 fløy amerikanske rekognoseringsfly over Cuba og tok flyfoto. Det viste seg at Sovjetunionen var i ferd med å bygge baser for oppskytning av atomvåpen. Basene ville bety at sovjetiske raketter ville kunne nå store deler av det nordamerikanske kontinentet. Det var også antatt at noen av basene kunne stå ferdig i løpet av 14 dager.

Dette ville amerikanerne selvfølgelig forhindre. Et luftangrep, etterfulgt av en landinvasjon var det mest plausible alternativet. USA fryktet imidlertid gjengjeldelser som raskt kunne føre til en fullskala atomkrig. Det ble istedenfor en 13-dagers diplomatisk konflikt mellom USA og Sovjetunionen. 

Mange høytstående militære offiserer i den amerikanske regjeringen var i favør av en militær intervensjon., men den amerikanske presidenten John F. Kennedy valgte å blokkere all frakt til Cuba slik at sovjetiske skip ikke kunne bringe inn mer utstyr. Således kunne de ikke fullføre alle rakettrampene. Fordi en blokade er ansett for å være en krigshandling valgte USA, etter å ha diskutert saken med OAS (Organisasjonen av amerikanske stater), å kalle aksjonen for en “karantene”.

Da sovjetiske skip på vei til Cuba nådde karantenegrensen var situasjonen svært spent. En atomkrig var nærmere enn noensinne, og i noen dager holdt hele verden pusten. Til slutt snudde de sovjetiske skipene og vendte tilbake til Sovjetunionen.

Krisen var imidlertid ikke over. USA mente at trusselen fortsatt var tilstede fordi det ble antatt at noen av rakettrampene allerede var ferdigstilt. Verdens politiske situasjon var nå så anstrengt at enhver åpenbar løsning var utelukket. Den sovjetiske lederen Nikita Krusjtsjov tok initiativet til en forhandlingsløsning og supermaktene undertegnet en avtale. De sovjetiske rampene ble demontert, mot at USA lovet aldri å angripe Cuba. Avtalen forutsatte også at USA skulle demontere de amerikanske rakettfasilitetene som eksisterte i Tyrkia.

Kort tid etter Cuba-krisen ble det etablert en “hot line” mellom de to stormaktenes ledere nettopp for å kunne unngå en atomkrig på grunn av forhastede beslutninger eller feil. Allikevel har det oppstått ulike situasjoner som kunne resultert i atomkrig. Et eksempel på dette var den falske atom-alarm-hendelsen i 1983 da den sovjetiske offiseren Stanislav Petrov avverget et Sovjetisk atomangrep på USA etter at det Sovjetiske militæret mottok varsler om et vordende amerikansk missilangrep  grunnet en feil i satellittsystemet. Slike situasjoner understreker det faktum at så lenge atomvåpen eksisterer er det en sjanse for at de anvendes.

Sist oppdatert: 30.01.20