Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) er organet for samarbeid på det kjerneteknologiske området. IAEA ble grunnlagt i 1957 som svar på frykten og forventningene som vokste fram rundt om i verden etter oppdagelsen av atomkraft. Initiativet for et internasjonalt atomenergiorgan kom opprinnelig fra den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower i 1953.

Atoms_for_Peace_stampEtter at ikkespredningsavtalen trådte i kraft i 1970 har IAEA vært den internasjonale kontrollmekanismen som sikrer at landene uten atomvåpen lever opp til sine løfter om kun å bruke atomteknologi til fredelige formål.

IAEA ledes av et styre som per dags dato har 35 medlemmer, inkludert alle de offisielle atomvåpenstatene. Styret evaluerer IAEAs arbeid, men kan også tillegge IAEA oppgaver, ofte på anmodning fra FNs sikkerhetsråd. For eksempel har organisasjonen ofte fått ordre om å undersøke om et land forsøker å utvikle atomvåpen selv om slike inspeksjoner ligger utenfor IAEAs ansvarsområde i henhold til byråets vedtekter. IAEA kan i slike tilfeller benytte seg av eksterne eksperter.

Formål og mandat

IAEA

IAEA arbeider for sikker, trygg og fredelig bruk av kjernefysisk vitenskap og kjernefysisk teknologi for å kontrollere at fredelig atomkraft ikke brukes til militære formål.

Ideene fra “Atoms for Peace”-talen til president Eisenhower (1953) la grunnlaget for IAEAs vedtekter, som ble godkjent av 81 land i oktober 1956. Vedtektene oppsummerer de tre grunnpilarene for IAEAs arbeid: kontrollmekanismer og sikkerhetsavtaler, sikkerhet og trygghet, samt vitenskap og teknologi. I dag har 162 land skrevet under IAEAs sikkerhetsavtaler. Nord Korea har trukket seg fra avtalene.

Kontrollmekanismer og sikkerhetsavtaler

IAEA sin fremste arbeidsoppgave er å inspisere og kontrollere atomanlegg. Inspektørene jobber med å kontrollere og forsikre at de ulike landenes kjernematerialer og aktiviteter, som gjennom sikkerhetsavtalene faller inn under IAEA, ikke brukes til militære formål.

Spesielt viktig, og ofte vanskelig, er det å kontrollere at anlegg for anriking av uran til atomkraftverk ikke benyttes til å lage atomvåpen, og at plutonium fra kjernekraftverkenes avfall likeledes ikke anvendes til å produsere atomvåpen.

Sikkerhet og trygghet

IAEA hjelper landene å oppgradere sikkerhets- og trygghetsfunksjoner rundt kjernekraft og hjelper dem med å bygge opp beredskap for å håndtere atomkatastrofer. En viktig del av arbeidet er å forhindre slike katastrofer. Det handler om å få stater til å følge internasjonale sikkerhetsstandarder og normer. Hovedmålet er å beskytte mennesker og miljø fra skadelig stråling.

Vitenskap og teknologi

IAEA hjelper land å utvikle kjernevitenskap og atomteknologi til fredelig bruk. Dette bidrar til å nå målsetningene om bærekraftig utvikling innen områder som energi, miljø, helse og jordbruk, i tillegg til å fremme atomteknologisk samarbeid.

Sikkerhetsavtaler (Safeguards)

Sikkerhetsavtaler mellom IAEA og landet som blir inspisert avgjør i hvilken grad

IAEA kan kontrollere om landet lever opp til sine internasjonale forpliktelser om å ikke anvende kjerneteknologiske program til atomvåpenformål. Et land kan med andre ord til en viss grad selv avgjøre hvor omfattende disse avtalene skal være og hvilke rettigheter om gis IAEA.

NPT og andre avtaler mot spredning av atomvåpen har gitt IAEA ansvaret for denne kontrollen. IAEAs sikkerhetsavtaler øker fortroligheten mellom stater og fungerer som et varslingssystem hvis et land skulle drive med ulovlige aktiviteter.

Medlemslandene er pliktige til å rapportere alt kjernemateriale og alle anlegg som inngår i sikkerhetsavtalen til IAEA. De er også forpliktet til å oppdatere informasjonen fortløpende. Utover dette kan IAEAs inspektører gjennomføre kontroller på anleggene. Flere land, for eksempel Israel, India og Brasil, har stilt sine anlegg til disposisjon for kontroll.

IAEA gjennomfører en inspeksjonsøvelse

IAEA gjennomfører en inspeksjonsøvelse

Tilleggsprotokoll (Additional protocol)

På begynnelsen av 1990-tallet ble det oppdaget at Irak hadde et hemmelig atomvåpenprogram og man innså at IAEAs sikkerhetssystem måtte styrkes ytterligere. At Sør-Afrika på den tiden avsluttet sitt atomprogram økte også kravene til kontrollmekanismer. Plutselig fantes det frigjort atomvåpenmateriale fra det sør-afrikanske programmet som ikke måtte forsvinne ukontrollert ut i verden, men som måtte kontrolleres og sikres.

De sikkerhetsavtalene som allerede fantes var utilstrekkelige og tillot ikke IAEA å kontrollere i nødvendig grad. Man lagde derfor en tilleggsprotokoll som landene kunne slutte seg til, der IAEAs handlingsrom ble utvidet for å styrke kontrollsystemet. I følge tilleggsprotokollen må landene levere inn mer detaljerte rapporter rundt brenselskjedene sine, alt fra uranutvinning til atomavfall.

Tilleggsprotokollen gir også inspektørene økt tilgang til kjerneteknologiske anlegg på kort varsel og rett til å bruke flere ulike kontrollmetoder.

Tilleggsprotokollen har trådt i kraft for 136 land (desember 2019). Dette inkluderer de fem anerkjente atomvåpenstatene samt India. Israel, Nord Korea og Pakistan berøres ikke av tilleggsprotokollen. De anleggene som benyttes for atomvåpenproduksjon i de frem offisielle atomvåpenstatene og i India, Pakistan og Israel ligger utenfor IAEAs mandat. Andre stater som ikke vil signere tilleggsprotokollen er Argentina og Brasil som fremholder at de har egne kontrollmekanismer og aksepterer ikke uannonserte kontroller fra IAEA.

Sist oppdatert: 19.12.19