India

India ble en atomvåpenstat på 1970-tallet og har siden den gang utviklet sine atomvåpen, samt leveringsmidlene for disse.

I 1974 gjennomførte India sin første prøvesprengning i det landets politiske ledelse hevdet var en «fredelig kjernefysisk eksplosjon», altså ikke en militær prøvesprengning. Prøvesprengningen ble møtt med sterk kritikk og internasjonale sanksjoner. India har senere uttalt at de kjernefysiske sprengladningene ble utviklet for fredelig bruk, blant annet for å bygge kanaler. I 1998, etter at landet gjennomførte en rekke prøvesprengninger av kjernevåpen ved Pokhran-anlegget i Rajastan, erklærte India at landet var blitt en atomvåpenstat. India har et velutviklet sivilt og militært kjernefysisk program, som inkluderer minst ti reaktorer, uranutvinning, et urananrikningsanlegg, brenselsproduksjon og avansert kjernefysisk forskning.

India er ikke medlem av ikkespredningsavtalen (NPT). landet har heller ikke signert og ratifisert den Fullstendige Prøvestansavtalen (CTBT). India er ansett som en de facto-atomvåpenstat ettersom landet skaffet atomvåpen etter at NPT trådte i kraft i 1970, i motsetning til USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina som er legitime atomvåpenstater.

Atomvåpensituasjonen i dag

Antallet atomvåpen i det indiske arsenalet har ikke blitt publisert av indiske myndigheter, hvilket gjør det vanskelig å estimere dets størrelse. Det antas at India har et atomvåpenarsenal på 130-140 atomstridshoder. Indias stridshoder har kjerner av plutonium, og det antas at disse lagres separat fra midlene som kan levere dem.

Leveringsmidler for atomvåpen

Indias leveringsmidler for atomvåpen forblir hemmeligstemplet informasjon. På tross av at dette antas det at Indias leveringsmetoder kan deles inn i en «kjernefysisk triade». Dette innebærer at India trolig kan levere atomvåpen fra luften, bakken og fra havområder.

Den første delen av Indias kjernefysiske triade omfatter atomvåpen som kan leveres fra landområder. India har i dag flere ulike landbaserte ballistiske missiltyper som det kan monteres atomstridshoder på:

  • Kortdistanse ballistiske missiler:
    • Prithvi-I: har en estimert rekkevidde på 150 km, men det er stor usikkerhet rundt hvorvidt missilet kan levere atomvåpen. Det er mulig at det kan levere små atomstridshoder.
    • Prahaar: er under utvikling og det antas at dette missilet både kan levere konvensjonelle stridshoder og atomstridshoder. Da dette missilet ble testet i 2011 ble det avslørt at det har en rekkevidde på 150 km. Det er mulig at missilet vil erstatte Prithvi-I.
    • Prithvi II: antas å ha en rekkevidde på 250-350 km. Missilet kan levere konvensjonelle stridshoder og atomstridshoder. Det er uklart om det fremdeles festes atomstridshoder til denne typen missiler etter at Agni-missiler har blitt utviklet. Missilet har blitt testet ved flere anledninger frem mot 2016.
    • Prithvi III: denne typen missiler ble utviklet fra og med år 2000, og de har en estimert rekkevidde på over 350 km. Når disse missilene er ferdig utviklet vil de kunne levere både atomstridshoder og konvensjonelle stridshoder.
    • Dhanush: denne typen missil er marinens versjon av Prithvi-III, men til forskjell fra dette har Dhanush flytende brensel og kan leveres fra skip. Det er blitt gjennomført fire vellykkede tester av dette missilet.
    • Shaurya: er en hypersonisk landbasert ballistisk missil som kan levere et atomstridshode eller et konvensjonelt stridshode. Denne typen missiler kan ha en rekkevidde på over 1000 km og kan således være en mellomdistansemissil dersom ikke vekten den bærer med seg er for tung. Shaurya anses å være av typen hybride missiler fordi den i tillegg til å være en ballistisk missil kan manøvrere seg rundt på samme måte som en kryssermissil.
  • Mellomdistanse ballistiske missiler:
    • Agni-I: er et missil med 700-1200 km rekkevidde utplassert på mobile utskytningsramper. Missilet ble operativt i 2007. i 2015 ble det estimert at 20 slike missiler var utplassert på grensen langs Pakistan. Det antas at India på dette tidspunktet hadde 80-100 slike missiler.
    • Agni-II: er en forbedret versjon av Agni-I, et missil med fast brennstoff og en rekkevidde på over 2000-3500 km. Disse missilene kan frakte både konvensjonelle stridshoder og atomstridshoder. Slike missiler er utplassert på mobile tog-baserte utskytningsramper. Det ble i 2015 estimert at det var 10 slike utskytningsramper i nord-India, og det ble samtidig estimert at India hadde 20-25 slike missiler.
  • Agni-II

    Agni-II

    Langdistanse ballistiske missiler:

    • Agni-III: har en antatt rekkevidde på 3200 km og kan levere både atomstridshoder og konvensjonelle stridshoder. I 2015 var det færre enn 10 utskytningsramper for disse. I 2014 kunngjorde indiske ledere at missilet var en del av landets operative arsenal.
    • Agni-IV: er en type missil med en rekkevidde på 3500-4000 km som kan levere både atomstridshoder og konvensjonelle stridshoder fra utskytningsramper tilknyttet kjøretøy og tog. Det antas at dette missilet enda ikke er operasjonelt, men det har flere ganger blitt testet (senest i 2017).
  • Interkontinentale ballistiske missiler (ICBMer):
    • Agni-V: er et missil under utvikling med en rekkevidde på over 5200 km. Missilet kan levere ett enkelt atomstridshode eller ett konvensjonelt stridshode. Det antas ikke at Agni-V kan bære med seg multiple atomstridshoder (MIRVer). Missilet har gjennomgått flere vellykkede tester (senest i 2018), og noen hevder at det skulle bli operasjonelt i 2017.
    • Agni-VI: er et missil under utvikling som skal være en forbedring av Agni-V. Det er mulig at Agni-VI er armert med MIRVer, men dette er ikke bekreftet. Den indiske regjeringens pressebyrå hevdet i 2016 at disse missilene vil ha en rekkevidde på 8000-10 000 km.

Den andre delen av Indias kjernefysiske triade omfatter atomvåpen som kan leveres fra luften via strategiske bombefly. Det er flere typer strategiske bombefly:

  • Jaguar IS

    Jaguar IS

    Mirage 2000H: er et fransk fly som også anvendes av franske atomstyrker. Dette kan levere nukleære gravitasjonsbomber.

  • Jaguar IS kampfly: det antas at denne typen fly er blitt modifisert for å kunne levere atombomber.
  • Sukhoi-30 MKI kampfly: er et fly fra Russland som kan utstyres med atomvåpen. Det antas at 40 slike indiske fly kan levere atombomber.
  • Rafaele kampfly: i 2016 signerte India en avtale om å kjøpe 36 slike fly, med muligheter for å frakte atomvåpen, fra Frankrike. Dette er et sentralt aspekt i Indias plan for å modernisere sin utdaterte luftflåte.

Disse flyene kan frakte med seg ulike typer kryssermissiler:

  • Brahmos: er en nukleærkapabel kryssermissil som India har utviklet i samarbeid med Russland for landangrep. Landene har bekreftet at missilet har en rekkevidde på 290 km, men andre kilder antar at Brhamos kan ha en rekkevidde på 500 km avhengig av hvilket utskytningsplattform som benyttes. Denne typen kryssermissiler kan skytes ut fra fly, land- og sjøbaserte plattformer, samt fra ubåter.
  • Brahmos-II: er en hypersonisk versjon av den supersoniske Brahmos og er under utvikling.
  • Nirbhay: er en nukleærkapabel kryssermissil under utvikling som kan anvendes for å gjennomføre angrep på land. Disse missilene har en rekkevidde på 800-1000 km og kan frakte ett enkelt atomstridshode eller konvensjonelle stridshoder. Det er tvil om hvorvidt slike missiler faktisk er utstyrt med atomstridshoer. Det antas at India vurderer å utvikle fire av denne typen missiler for landbaserte utskytningsramper, fly, skip og ubåter.

Den tredje delen av Indias antatte kjernefysiske triade omfatter atomvåpen som kan leveres fra havet via strategiske ubåter og skip. Tross at det ikke er offentlig bekreftet klarte India å ferdigstille sin første strategiske ubåt som kan levere ballistiske missiler (SSBN) etter 30 år med arbeid. Ferdigstillelsen i 2016 markerte det faktum at India nå har en kjernefysisk triade. Ubåten, INS Arihant er den første av sin klasse, og i 2017 hadde India utviklet enda en slik ubåt og ønsker å ferdigstille to nye i løpet av de neste årene. Arihant er utstyrt med 12 leveringsrør designet for K-15 SLBMer, men kan alternativt utstyres med fie K-4 SLBMer. Dette vil kreve at ubåten modifiseres.

India har flere typer ballistiske missiler som kan leveres fra ubåter (SLBMer). India utvikler nå en K-serie med slike missiler, men få detaljer vedrørende disse er tilgjengelige for offentligheten. Det finnes to kjente typer av slike missiler:

  • K-15 (Sagarika): dette er en nukleærkapabel SLBM som er under utvikling. Når missilet er ferdigstilt vil det trolig ha en rekkevidde på 700 km, men ingen MIRV-kapabiliteter.
  • K-4: er en nukleærkapabel SLBM som er under utvikling med en rekkevidde på 3500 km. Enkelte mener at dette missilet kan bære med seg både konvensjonelle stridshoder og atomstridshoder.
  • K-5: noen spekulerer i hvorvidt en tredje type k-missiler er under utvikling. En slik K-5-missil antas å ha en rekkevidde på over 6000 km med mulighet for å frakte MIRVer. Om det er tilfellet vil K-5 være det første missilet i Indias arsenal med muligheten til å frakte med seg multiple stridshoder.

Modernisering av atomvåpen

India utvider og moderniserer stadig sitt atomvåpenarsenal for å styrke sin kjernefysiske triade. India arbeider kontinuerlig med å øke sin mengde med bakkeleverte ballistiske missiler som kan bære atomvåpen, og utvikler flere typer av disse. For eksempel Agni-V. Den Indiske marinen integrerte trolig sin første strategiske ubåt, INS Arihant, inn i marinen i 2016, og sin andre I 2017. Ulikt USA og Russland som er sentrert rundt missiler, avfyrte India sitt første missil i 2003 og landets atomvåpenprogram er i stor grad fremdeles sentrert rundt bombefly. Indias forespørsel om å kjøpe over 100 kampfly av typen Rafaele fra Frankrike med evnen til å levere atomvåpen (2016) indikerer at India de neste årene vil forsøke å modernisere luft-komponenten av sin kjernefysiske triade videre.

Moderniseringsprosessen vil ha store kostnader og i følge Michael Peck gjenstår det å se hvilke kommando-og kontrollsystemer India vil velge for å sikre at våpnene kun leveres når og hvor de skal leveres. Ettersom nabolandene Pakistan og Kina begge har atomvåpen kan det hende at Indias opprustning vil minimere landets sikkerhet som følge av et våpenkappløp i regionen, men dette gjenstår å se.

India utvikler for tiden også et rakettforsvarssystem med avansert tidlig varsling om innkommende missiler. Til rakettforsvarsformål har India opprettet sitt eget ”Ballistic Missile Defence Program”, som tar sikte på å utvikle et fler-lags (som gjør en i stand til å skyte ned et stort spenn av forskjellige fiendtlige missiler i ulike faser av missilets bane) ballistisk missilforsvarssystem som kan forsvare India fra angrep med ballistiske missiler og kryssermissiler. Med sikte på å forsvare India fra missiltrusler som hovedsakelig stammer fra Pakistan, har India utviklet ”Pritvhi Air Defence” (PAD) og ”Advanced Air Defence” (AAD) missiler for missilnedskytning i henholdsvis høy og lav bane. Landet har også samarbeidet med Israel i å utvikle ”Barak 8”, et missilsystem utviklet for nedskytning av fly og kryssermissiler, samtidig som India har kjøpt det russiskproduserte S-300 og S-400 missilforvarssystem til bruk som en ”anti-taktisk ballistisk missilforsvarsmur”.

Beholdning av spaltbare materialer

Alle Indias atomvåpen er plutoniumbaserte. Det er estimert at India har produsert nok militært plutonium for 150 til 200 atomstridshoder. Antallet atomstridshoder som i dag er under utvikling vil kreve langt mer plutonium enn dette. India lanserte i 2016 en plan om å bygge seks nye reaktorer som dramatisk ville øke hastigheten på Indias produksjon av plutonium. India gikk i 2006 med på å tillate det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) å overvåke 14 av landets 22 atomreaktorer, og har siden tillat IAEA å overvåke fire til.

India produserer også høyanriket uran til å drive sine strategiske ubåter. Dette uranet kan ikke brukes i atomvåpen og er antatt å være anriket til 30-45 prosent. India planlegger å bygge et anrikelsesanlegg i Chitradurga for sivile og militære formål. I Chitradurga er Bhabha Atomic Research Centre (BARC), Indian Space Research Organisation (Isro), Defence Research & Development Organisation (DRDO) og  Indian Institute of Science (IISc) alle til stede.

Atomvåpnenes rolle i nasjonal sikkerhetsstrategi

I 1999 publiserte den indiske regjeringen et utkast til en atomvåpendoktrine. Dette utkastet slo fast at India kun ville benytte atomvåpen for å gjengjelde et atomvåpenangrep; altså en ikke-førstebruksdoktrine. Videre fastslo utkastet at landet til en hver tid kun ville besitte det minimale antallet atomvåpen det til enhver tid trenger for å troverdig kunne avskrekke motstandere (minimal avskrekking). India har siden 1999, ved flere anledninger, bekreftet denne doktrinen. I 2003 gav regjeringen imidlertid uttrykk for at atomvåpen kan bli benyttet ved gjengjeldelse etter større angrep med biologiske eller kjemiske våpen.

Indias ikke-førstebruksdoktrine har vært relativt robust over lengre tid, men valget av det Hindu-nasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP) i 2014, og gjenvalget av partiet i 2019, har skapt uro for at landet vil endre denne doktrinen. I forkant av valget i 2014 publiserte BJP en revidering av sitt tidligere manifest som slo fast at partiet mener at ”de strategiske fordelene som India har anskaffet seg under [det tidligere BJP-ledede] Atal Behari Vajpayee-regimet rundt Indias kjernevåpenprogram, har blitt erodert under [Singhs] Congress [parti]”, og lovet å ”i detalj å studere Indias atomvåpendoktrine, å revidere og oppdatere den, samt å gjøre den relevant for utfordringer i nåværende tid”. Imidlertid gjorde talsmenn for partiet det senere klart at doktrinen ville bestå. Dette betyr imidlertid ikke at Modi har avstått fra å understreke overfor Pakistan at enhver bruk av atomvåpen mot landet, selv om slik bruk kun dreier seg om et begrenset angrep mot indiske soldater, vil besvares med et massivt atomvåpenangrep (2019).

Enda spekuleres det i hvorvidt India i løpet av de neste årene vil endre sin atomvåpendoktrine. For det første mener enkelte at den offensive restruktureringen av atomstyrkene indikerer at India overveier en «preemptive nuclear counterforce»-doktrine. En slik doktrine vil innebære at India kan angripe motstandere med sine atomvåpen for å forhindre et angrep med det mål å avvæpne motstanderen ved å ødelegge deres atomvåpen før de kan brukes. For det andre mener noen at utvidelsen av Indias atomvåpenarsenal til sjøs vil resultere i at India endrer sin atomvåpendoktrine i en mer aggressiv retning. I dag lagres Indias atomstridshoder separat fra sine leveringsmidler, og slike våpen kan dermed ikke anvendes umiddelbart. Det gjenstår å se hvorvidt dette vil endre seg med de nye kontroll-og kommandosystemene som implementeres for Indias nye strategiske ubåter.

Seneste oppdatering: 12.12.19