Pakistan

Pakistan har utviklet atomvåpen assistert av utenlandske aktører med det formål å forsvare seg mot India.

Pakistan begynte å utvikle sitt atomvåpenprogram etter at nabolandet India utførte en ”fredelig” prøvesprengning i 1974. I løpe av tjue år ble det foretatt en omfattende innsats i å utvikle et urananrikningsprogram for kjernevåpen ved Abdul Qadeer Khan Laboratories.

Med hjelp fra Canada, Kina og Frankrike utviklet Pakistan raskt evnen til å produsere et atomvåpen. Etter at India gjennomførte en prøvesprengning i mai 1998, utførte Pakistan en rekke prøvesprengninger i løpet av to dager for å demonstrere sin kjernevåpenkapasitet. A Q Khan, mannen bak det pakistanske atomvåpenprogrammet, har i ettertid solgt ulovlig kjernefysisk teknologi på det svarte markedet til land som Libya og Nord-Korea.

Pakistan utvikler og forbedrer raskt sin atomvåpenkapasitet. Det er imidlertid vanskelig å anslå den eksakte størrelsen og utformingen av det pakistanske arsenalet fordi offisielle tall ikke er publisert.

Atomvåpensituasjonen i dag

Det estimeres at Pakistan i dag har totalt 140-150 atomstridshoder i sitt arsenal. Pakistan utviklet sine atomvåpen uten å være del av ikkespredningsavtalen (NPT), og regnes derfor ikke som en legitim atomvåpenstat, men en de facto atomvåpenstat.

Leveringsmidler for atomvåpen

Pakistan utvikler for tiden sitt atomstridshoder og leveringsmidlene for disse raskere enn noen annen atommakt. Per i dag er Pakistan svært nærme å ha utviklet en kjernefysisk triade hvilket betyr at Pakistan i dag kan levere atomvåpen fra land og luft, og innen kort tid fra havet.

Den første komponenten i Pakistans kjernefysiske triade består av missiler som kan leveres fra Pakistanske landområder. Pakistan har flere ulike typer missiler:

  • Kortdistanse ballistiske missiler:
    • Hatf-1: er en kortdistanse ballistisk missil med fast brensel. Denne har en rekkevidde på 70-100 km.
    • Abdali (Hatf-2): er testet seks ganger og ble integrert i det Pakistanske forsvaret i 2005. Denne har en rekkevidde på 180-200 km og man vet at det kan festes ett stridshode på missilet, men ikke om disse er nukleære.
    • Ghaznavi (Hatf-3): har en rekkevidde på 290 km.
    • Shaheen-1 (Hatf-4): har en rekkevidde på 750 km.
    • Shaheen-1A (Hatf-4): er under utvikling og er en forbedret variant av Shaheen-1. Dette missilet ble først antatt å ha en rekkevidde på 900 km, men etter det ble testet i 2012 fremkom det at Shaheen-1A kan oppnå mellomdistanser på 1000-3000 km.
    • Nasr (Hatf-9): er under utvikling og har en rekkevidde på 60 km. Hvert NASR-leveringsmiddel har fire missilrør som hovedsakelig skal anvendes for konvensjonelle stridshoder.
  • Mellomdistanse ballistiske missiler:
    • Shaheen-2 (Hatf-6): har en rekkevidde på 1500-2500 km.
    • Shaheen-3 (Hatf-10): er under utvikling og gjennomgikk to vellykkede tester i 2015. Den pakistanske regjeringen uttalte at missilet vil kunne levere konvensjonelle stridshoder og atomstridshoder over 2700 km.
    • Ghauri-1 (Hatf-5):har en rekkevidde på 1250-1500 km.
    • Ghauri-2 (Hatf-5a): er en propellerende missil under utvikling med flytende brensel . Det forventes at dette missilet vil ha en rekkevidde på minst 1800 km.
    • Ababeel: er under utvikling og det skal kunne frakte multiple atomstridshoder med uavhengige mål (MIRVer). Dette missilet har en rekkevidde på 2000 km.
  • Interkontinentale ballistiske missiler:
    • Det spekuleres i hvorvidt Taimur-missilet, med en rekkevidde på 7000 km, er en ICBM. Dette missilet er under utvikling.
  • Kryssermissiler:
    • Babur (Hatf-7): er et kryssermissil som leveres fra bakken med en antatt rekkevidde på 350 km, selv om den pakistanske regjeringen hevder at denne er på 700 km.
    • Babur-2: er et kryssermissil som leveres fra bakken med en rekkevidde på 700 km. Det er ukjent om disse missilene er utplassert.
    • Babur-3: er en kryssermissil som kan leveres av sjø-fartøy med en rekkevidde på 450 km. Det er ukjent om disse missilene er utplassert.
    • Ra’ad (Hatf-8): er en kryssermissil som kan levere atomstridshoder fra luften, men man vet ikke om disse missilene er utplassert. Det er mulig at de ble utplassert i 2017.
    • Ra’ad-2: er en kryssermissil som kan levere atomstridshoder fra luften med en større rekkevidde enn 350 km. Det antas at dette missilet ble utplassert i 2018.

 Den andre komponenten av Pakistans kjernefysiske triade er landets bombefly som kan levere missiler med atomstridshoder:

  • F-16A/B: Pakistan anskaffet 40 F-16A/B fra USA på 1980-tallet, og 85 F-16 fra USA mellom 2005 og 2008. Flåten av F-16 fly har siden blitt oppgradert med en ”mid-life upgrade” (MDU). Flyene ble ikke solgt til Pakistan med det formål å kunne levere atomvåpen, men Pakistan har trolig gjort endringer på flyene slik at dette er mulig. Om dette er tilfellet kan de levere 24 atombomber med en rekkevidde på 1600 km.
  • Mirage V

    Mirage V

    Mirage III/V: det anslås at det franske Mirage V er en mer trolig kandidat til en kjernefysisk rolle, ettersom den eldre modellen Mirage III har blitt benyttet til omfattende testing av det luft-avfyrte kryssermissiler Ra’ad, et missil som kan levere atomvåpen. Et slikt fly kan levere 12 av disse Ra’ad-missilene og har en rekkevidde på 2100 km. Pakistan har også utviklet en omfattende kapasitet til å etterfylle drivstoff på Mirage V-fly i luften gjennom det russiske flyet Il-78. Dette gir Mirage V en utvidet rekkevidde, en faktor som ofte er essensiell i evnen til å utføre et atomvåpenangrep over lengre distanser.

  • JF-17: Pakistan har også skaffet seg det kinesiske flyet JF-17 som kan tenkes å være en erstatning for eldre Mirage V-fly.

Når Pakistan har ferdigstilt en strategisk ubåt som kan levere missiler med atomstridshoder fra en slik ubåt (SLBMer) vil landet ha en kjernefysisk triade. Per i dag har ikke Pakistan noen slike SLBMer. Etter at India i 2009 introduserte sin strategiske ubåt INS Arihant med muligheten for å levere SLBMer erklærte den pakistanske regjeringen at den likeledes ville bygge en slik ubåt. I følge marinen er dette et svært ambisiøst internt prosjekt som vil ta flere år. Det er indikatorer på at Pakistan utvikler atomvåpen som skal utplasseres på ubåter. En vellykket test av landets Babur kryssermissil i 2017 og av Babur-3 i 2018 fra en undervannsplattform indikerer at missilet vil konverteres slik at det kan anvendes fra ubåter.

Modernisering av atomvåpen

Pakistan utvikler og forbedrer raskt sin atomvåpenkapasitet. Denne trenden vil trolig fortsette i de kommende årene ettersom konfliktnivået mellom India, som stadig moderniserer sitt atomvåpenarsenal, og Pakistan ikke ser ut til å minke.

En urovekkende utvikling vedrørende Pakistans modernisering av sine atomvåpen ligger i det økte fokuset på krysser- og kort-distanse ballistiske missilsystemer. Dette fokuset indikerer at Pakistan for tiden forsøker å utvikle et stort spekter av ulike missilsystemer til bruk på slagmarken mot India. Utviklingen av slike kort-distansesystemer er urovekkende fordi den korte rekkevidden slike taktiske atomvåpen har forutsetter at slike systemer må utplasseres nærmere grenseområdene dersom de skal ha en avskrekkende effekt. Dette kan føre til at Pakistan blir sårbart for et såkalt «use or lose»-dilemma i en konflikt, hvilket vil gi Pakistan et sterkt insentiv til å bruke slike våpen før de ødelegges av fienden. På denne måten kan risikoen for at atomvåpen anvendes øke. Dette vil kunne føre til at en begrenset konflikt på det et taktisk nivå kan eskalere til et strategisk nivå og således resultere i at en begrenset krig som involverer atomvåpen eller ikke utvikler seg til en fullskala atomkrig.

Beholdninger av spaltbare materialer

Det er vanskelig å anslå Pakistans beholdning av spaltbare materialer ettersom landets evne til å anrike uran ikke er kjent. I brudd med retningslinjene til Nuclear Suppliers Group (NSG) har Kina hjulpet Pakistan med å bygge fire reaktorer for plutoniumsproduksjon, men en av disse ble ødelagt i 2017. I følge det Internasjonale Panelet for Spaltbare Materialer, vil være av disse reaktorene ha kapasiteten til å produsere 6-12 kg plutonium årlig, noe som vil være tilstrekkelig til å produsere 1-3 atomvåpen årlig, avhengig av designet for atomvåpenet. Fire av disse reaktorene kan på sin side dermed produsere et totalt antall på 25-50 kg plutonium årlig. I tillegg har Kina gitt Pakistan lavanriket uran som de kan bruke i disse reaktorene. Det er estimert at Pakistan ved utgangen av 2016 hadde ca. 3.4 ± 0.4 tonn med høyanriket uran.

 Atomvåpnenes rolle i nasjonal sikkerhetsstrategi

Pakistan ser på sine atomvåpen som sitt mest verdifulle middel for å ivareta nasjonal sikkerhet. Dette ble uttrykt i artikkelen ”Pakistan’s Nuclear Imperatives” av general Mirza Aslam Beg. Her slo han fast at ”oksygen er grunnleggende for alt liv, og ingen diskuterer dets ønskelighet, kjernefysisk avskrekking har hatt denne livreddende egenskapen for Pakistan”. Pakistan skaffet, og har i ettertid utviklet, sine atomvåpen for å forsvare seg mot indisk aggresjon. Landene har siden delingen av det indiske subkontinentet vært involvert i en konflikt over Kashmir, og Pakistan, som er konvensjonelt svakere enn India, ser på atomvåpen som en utlignende faktor som vil avskrekke den regionale stormakten fra å gå til angrep i grenseområdene.

Pakistan har en uttalt ikke-førstebruksdoktrine mot ikke-atomvåpenstater, men åpner for førstebruk mot andre atomvåpenstater, som India. Selv om Pakistanske ledere har ytret at atomvåpen kun vil bli anvendt mot India som absolutt siste utvei har noen analytikere hevdet at landets utvikling av en type atomvåpen som kan benyttes mot indiske konvensjonelle styrker på slagmarken indikerer at atomvåpen er svært sentrale i landets sikkerhetsdoktrine.

I 2015 sa landets utenriksminister Aizaz Ahmad Chaudhry at Pakistans atomvåpenarsenal er endimensjonalt, altså at det ikke er laget for å starte en krig, men at Pakistan kan besvare Indisk aggresjon grunnet utviklingen av kortdistanse taktiske atomvåpen. Det antas at Pakistans atomstridshoder lagres i en demontert tilstand hvilket innebærer at det vil ta lengre til å gjennomføre et atomvåpenangrep fordi våpenet må settes sammen.

Grunnet terroristvirksomhet I Pakistan er det bekymring rundt sikkerheten til Pakistans atomvåpenarsenal og-fasiliteter. Pakistan har delt kritisk informasjon om sine atomvåpenaktiviteter med USA, og både Pakistan og USA har ved flere anledninger understreket at Pakistanske atomvåpen ikke kommer til å falle i feil hender.

Seneste oppdatering: 12.12.19