Storbritannia

Storbritannia igangsatte sitt atomvåpenprogram under andre verdenskrig. Siden den gang har statens atomvåpenarsenal ved flere anledninger blitt modernisert, og Storbritannia kan i dag levere atomvåpen fra strategiske ubåter.

Operation hurricane

Operation hurricane

Storbritannia begynte å utforske muligheten for å utvikle en atombombe allerede i 1941 under det daværende britiske Tube Alloys-prosjektet. Dette arbeidet ble i 1943 videreført gjennom Manhattan­prosjektet i USA. Etter den andre verdenskrig gjenopptok Storbritannia sitt atomvåpenprogram og foretok sin første prøvesprengning i oktober 1952 med Operation Hurricane.

I 1958 gjenopptok USA og Storbritannia samarbeidet rundt atomvåpen. De første britiske atomvåpnene var gravitasjonsbomber som kunne leveres med bombefly. I 1968 ble den første generasjonen av Resolution-atomubåter som kunne levere ballistiske missiler med atomstridshoder integrert i den kongelige britiske marinen. Storbritannias sjøbaserte kjernevåpenstyrker har siden den gang blitt modernisert ved flere anledninger: først på 1980-tallet ved introduksjonen av amerikanske Trident-missiler, og senere på 1990-tallet da Storbritannia sjøsatte nye Vanguard strategiske atomubåter.

I perioden 1952 til 1991 gjennomførte Storbritannia 88 prøvesprengninger, hvorav 64 var atmosfæriske. De første ni prøvesprengningene ble foretatt i Australia, og senere prøvesprengninger ble foretatt på øystatene Kiribati i Stillehavet og i Nevada, USA.

Atomvåpensituasjonen i dag

Storbritannia har i dag 215 atomstridshoder i sitt arsenal. Dette innebærer at arsenalet er halvert siden 1970-tallet. 120 av disse stridshodene er utplassert, men det er kun 40 av disse som til enhver tid befinner seg på en av Storbritannias strategiske ubåter. Storbritannia avslørte i 2010 at det foreligger planer om ytterligere reduksjoner i antallet atomstridshoder til 180 i løpet av 2015. Dette er blitt bekreftet i unionens 2015 Strategic Defence and Security Review (SDSR) som gir Storbritannias strategi frem til 2026. Dersom dette gjennomføres vil Storbritannia ha redusert sitt atomvåpenarsenal med 65 prosent siden høyden av den kalde krigen.

Leveringsmidler for atomvåpen

Trident SSBN

Trident SSBN

Fra 1998 har Storbritannia kun hatt en type leveringsmiddel for atomvåpen: atomdrevne strategiske ubåter (SSBNer) av Vanguard-klassen. Disse kontrolleres av den britiske marinen. Storbritannia har fire slike ubåter, og hver av dem er utstyrt med 16 ubåt-avfyrte ballistiske missiler (SLBMer) av typen Trident D5 produsert i Storbritannia. Hver av disse missilene er igjen er utstyrt med opp til tre atomstridshoder som gjør at det totale antallet per ubåt tilsvarer rundt 48 stridshoder. Hvert enkelt stridshode har en sprengkraft på opp til 100 kilotonn TNT, noe som gir hvert enkelt stridshode en sprengkraft på rundt 8 ganger bomben som ble sluppet over Hiroshima i 1945. Fra og med 2019 kan hver ubåt ha med seg maksimum åtte Trident II D5 SLBMer leaset fra USA med en rekkevidde på 7400 – 12 000 km. En av disse ubåtene er alltid ute på patrulje, men missilene er ikke i beredskap og det vil kreve flere dager med forberedelser før Storbritannia kan bruke disse i et angrep. Missilene ombord er ikke forhåndsprogrammerte til å sikte seg inn mot forhåndsbestemte mål, og krever dermed en programmering for målangivelse i tråd med ordre om avfyring. Til dette formålet er Storbritannia avhengig av amerikansk informasjon

Helt sentralt i de britiske ambisjonene for å modernisere atomvåpenarsenalet er å erstatte Vanguard-ubåtene med det som tidligere gikk under navnet Successor Submarine-programmet. Denne nye klassen ubåter fikk i 2016 navnet Dreadnought og forventes å ha en levetid på 30 år og en kostnad på 31 milliarder pund. I oktober 2016 ble konstruksjonen av den første ubåten, The Dreadnought,  påbegynt. Dette vil bli den største ubåten i den britiske marinen, men den vil kun ha plass til 12 missiler av typen Trident D5, ikke 16.

I tillegg til disse SLBMene er det også utplassert 110 landbaserte amerikanske taktiske kjernevåpen på britisk jord gjennom NATOs ”nuclear sharing”. Disse er befinner seg på militærbasen Lakenheath.

Modernisering av atomvåpen

Test av Trident II-missilet

Test av Trident II-missilet

I 2007 stemte et flertall i det britiske parlamentet for et forslag fremmet av den tidligere statsministeren Tony Blair om å modernisere Storbritannias SSBN-flåte. Uten en slik modernisering ville britiske SSBNer blitt udaterte, og følgelig trukket tilbake fra tjeneste rundt 2024. Storbritannia ville dermed ha blitt den første offisielle atomvåpenstaten som hadde avskaffet sine atomvåpen. I valget mellom fullstendig nedrustning eller modernisering av sitt atomvåpenarsenal gikk Storbritannia for det siste alternativet. Avgjørelsen ble tatt i 2016 med det mål å forlenge Trident-missilenes levetid frem til 2055.

Denne avgjørelsen debatteres til dags dato. Motstand mot modernisering skyldes hovedsakelig den omfattende kostnaden dette innebærer for Storbritannia. Trident-moderniseringen er det største britiske militære prosjektet i historien. I 2016 hadde Trident-systemet en årlig kostnad på 1.8 milliarder pund, men moderniseringen vil som nevnt koste 31 milliarder pund i tillegg til en årlig driftskostnad tilsvarende 2016-nivået. I tillegg er motstandere også bekymret for sikkerheten rundt disse prosessene og tiden de vil ta, mens andre vektlegger viktigheten av nedrustning. For eksempel mener skotske, walisiske og irske nasjonalist-partier at Storbritannia bør ruste ned sitt atomvåpenarsenal.

Beholdning av spaltbare materialer

I 1995 erklærte Storbritannia at unionen ikke lenger skulle produsere spaltbare materialer til atomvåpen. Storbritannia har en betydelig lavere mengde spaltbare materialer som kan brukes til atomvåpen enn USA og Russland. Selv om Storbritannia for tiden har det største lageret av sivilt separert plutonium i verden, så kan bare en brøkdel av dette brukes til militære formål. Denne brøkdelen er plassert under sikkerhetsforordninger av EURATOM på reprosesseringsanlegget ved Sellafield, og skal på sikt underlegges sikkerhetsforordninger av det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Dette gjelder også de britiske lagrene av høyanriket uran som er relativt små sammenlignet med amerikanske og russiske nivåer.

Atomvåpnenes rolle i nasjonal sikkerhetsstrategi

Det var flere faktorer som fikk Storbritannia til å utvikle egne atomvåpen. Etter den andre verdenskrigen var Storbritannia økonomisk og militært svekket, og unionens ledere så på atomvåpen som en måte å beholde sin stormaktsstatus. Atomvåpnene skulle også forsvare Europa mot et angrep fra Sovjet og virke avskrekkende på unionen dersom USA skulle velge å trekke tilbake sin atomvåpenparaply.

I dag er den primære funksjonen til britiske atomvåpen avskrekking for å styrke NATOs kollektive forsvar. Denne rollen har Storbritannia utøvet siden landet i 1962 kjøpte sine første nukleære missilsystemer fra USA. Grunnet NATOs kommando-og kontrollsystemer er allikevel Storbritannias Trident-systemer uavhengige av NATO, og NATO-kommandoer kan således overstyres dersom britiske interesser må forsvares. I 2007 bekreftet den daværende forsvarsministeren Des Browne at britiske atomvåpen ikke har til hensikt å bli brukt på slagmarken, men til å forsvare Storbritannia.

I 2010 ga Storbritannia sin første bekreftelse, i sitt “Strategic Defense and Security Review” (SDSR)-dokument, på at Storbritannia ikke vil bruke, eller true med å bruke, atomvåpen mot ikke-atomvåpenstater som er parter i ikkespredningsavtalen. Storbritannia har således en ikke-førstebruksdoktrine. I følge dokumentet gjelder dette ikke land som bryter med sine forpliktelser etter avtalen. I tillegg understreker dokumentet at Storbritannia vil holde på en viss grad av kalkulert tvetydighet i henhold til når, og på hvilken skala, unionen ville vurdert å anvende atomvåpen. I sitt SDSR-dokument fra 2015 bekreftet regjeringen ståstedet fra 2010. I tråd med denne doktrinen har Storbritannia kun et begrenset atomvåpenarsenal som bare vil brukes i de mest ekstreme tilfeller av selvforsvar, inkludert til å forsvare NATO-allierte.

I følge Storbritannias SDSR-dokumenter fra 2010 og 2015, samt et Command-dokument med tittelen “The Future of the United Kingdom’s Nuclear Deterrent” som ble presentert for det britiske parlamentet i 2006 fremgår det at formålet med landets atomvåpen er å avskrekke andre land fra å true unionens vitale interesser, men også fra å utføre såkalt «nuclear blackmail», en situasjon der atomvåpenstater forsøker å få andre land til å gjøre det de ønsker ved å true med å anvende atomvåpen dersom de ikke gjør dette. Dokumentene viser også til at total nedrustning av britiske atomvåpen ikke kan forsvares i en verden der trusselbildet stadig blir mer komplekst. Det faktum at andre land ikke ønsker å ruste ned sine atomvåpen, samt risikoen for at slike atomvåpen vil havne i hendene på terrorister innebærer at Storbritannia må beholde sine atomvåpen fordi de er det eneste troverdige alternativet for å hindre fremtidige trusler mot statens eksistensielle sikkerhet. De nevnte dokumentene vektlegger samtidig det faktum at det kan gjennomføres betydelige reduksjoner i det britiske atomvåpenarsenalet uten at Storbritannias sikkerhet settes i fare.

Seneste oppdatering: 12.12.19